Det dualistiske menneskesynet i homofilidebatten

I Vårt Land 5. desember går Sofie Braut i rette med de profilerte teologene Hegertun og Hegstad og deres såkalte «mellomposisjon» i samlivsetikken, hvor det i kontekst av en konservativ teologi åpnes for inkludering av homofilt samliv. En av motforestillingene til Braut er at det heterofile ekteskapet står i en særstilling i Bibelen og går som en rød tråd fra skapelse til evigheten. Dette perspektivet kan således ikke kokes ned til et «enkeltbud» som må vike for et mer inkluderende samlivsideal. Det heterofile ekteskapet knyttes videre opp mot «det gode liv» som Gud har for oss.

Er ekteskapet truet?

Et grunnleggende spørsmål som reiser seg i lesningen av denne teksten er om det heterofile ekteskapet virkelig er truet hvis et mindretall i befolkningen gifter seg homofilt? Som Braut påpeker er det riktig at kjærlighet mellom mann og kvinne står i en særstilling i den bibelske fortellingen. Men på hvilken måte blir det heterofile ekteskapet mindre gyldig dersom de homofile gis tilgang til de samme gode og trygge rammene for sitt samliv?

Den mest problematiske holdning i Brauts tekst, som hun forøvrig har til felles med flere andre som fra kirkelig hold uttrykker skepsis til homofilt samliv, er den lettvinte holdningen til at homofile ikke skal kunne følge drømmen om å finne en livsledsager og oppleve intim kjærlighet. Hun skriver: «Vi får ikkje alltid noko svar på kvifor vi ikkje kan følgja alle draumane våre eller leva slik vi lystar til ei kvar tid». Underforstått altså at den homofiles drøm om et varig og forpliktende samliv ganske enkelt kan skrotes. Hvor viktig kan det være, liksom? Er ikke familie og ekteskap bare en parentes for de aller fleste i dette livet? Som om seksualiteten kan skilles ut som en uviktig del av mennesket, og legning er noe vi kan velge like enkelt som type vaskemiddel i butikken.

[ Ny konservativ samlivslinje eller teologisk transitt? ]

Dualistisk syn

Denne holdningen er tydelig problematisk hvis vi forstår seksualiteten som dypt forankret i vår identitet og menneskelighet. I et dualistisk menneskesyn gir den derimot større mening. Dualismen har røtter tilbake til Descartes (1596-1650), hvor mennesket sees bestående av to adskilte deler, soma og psyke, kropp og sjel. For å få tillatelse fra kirken til å forske på kroppen måtte Descartes argumentere for at sjelen og det indre livet var kirkens domene, mens den fysiske kroppen, materien, var vitenskapens anliggende.

Denne måten å tenke på kaster fortsatt skygger langt inn i vår tid. Den kommer også til syne i kirkens historie hvor sjelen og det åndelige livet blir gitt forrang fremfor det kroppslige, ikke helt ulikt gnostisismen som Paulus kjempet en innbitt kamp mot. Sjelen er den delen av oss som skal reddes fra helvete og fortjener vår udelte oppmerksomhet, mens den syndige kroppen med dens lyster og begjær kan og bør neglisjeres, undertrykkes og holdes i tømme.

Eksisterer som kropp

Et holistisk og ikke minst fenomenologisk menneskesyn ser på kropp som noe vi er, ikke bare noe vi har. Livet og personligheten vår uttrykkes gjennom kroppen, det er som kropp vi eksisterer i denne verden. Som fysioterapeut og masterstudent i psykomotorisk fysioterapi har jeg fått godt innblikk i det store tilfanget av litteratur, erfaring og forskning som påpeker den veldig nøye sammenhengen mellom tanker, følelser og kropp. Seksualiteten inngår som en del av dette og kan ikke strykes fra ligningen som i et enkelt regnestykke. Her bør det snakkes med større ydmykhet og respekt for den smerten man påfører medmennesker ved å pålegge byrder som man selv ikke er villig til å bære: sølibatet og det å skulle avstå fra drømmen om livslang kjærlighet.

Så kan man selvsagt vri seg unna ved å si at det er Gud som har ansvar for denne byrden, og at vi ikke har noe annet valg enn å følge hans bud. Men Guds ord må alltid leses både i lys av den kontekst den ble skrevet i og i den samtid vi lever i. Dette er vårt ansvar. Både slaveri og forbud mot kvinnelige prester har tidligere vært teologisk forankret, men få tolker Bibelen slik i dag. Det er stor aksept for gjengifte selv om Jesus snakker tydelig imot det. Dette er eksempler på hvordan oppfatninger om «Guds ufravikelige bud» endres gjennom tidene, i lys av kontekst og samtid.

Her bør det snakkes med større ydmykhet og respekt for den smerten man påfører medmennesker ved å pålegge byrder som man selv ikke er villig til å bære

Tjener ikke Guds sak

Det er et helt grunnleggende behov i oss å bli anerkjent og akseptert for den vi er. I et dualistisk perspektiv fungerer det å akseptere den homofile personen og samtidig avvise den homofile seksualiteten. Den kristne homofile stilles på valg mellom å leve i samsvar med seg selv eller forlate troen. Dette ultimatumet gjør ikke mennesket godt og tjener heller ikke Guds sak, slik jeg ser det.

Vi er hele mennesker hvor seksualiteten inngår som en grunnleggende del av vår identitet og hvem vi er. Å leve i utakt med seg selv skaper uhelse og gir mange følgeproblemer. Det at Hegstad og Hegertun tar høyde for menneskers ve og vel i sin teologi gir derav stor mening, og bør ikke lettvint avfeies som uviktig på bakgrunn av ens egen fastgrodde bibeltolkning.

[ Ung seksualitet: Helsearbeidere mest bekymret for porno ]