Å vinne er ikke alt

Husker du hvem som vant Norway Cup for G13 i 2013? Eller hvem som ble kretsmester for J15 i Rogaland for 2 år siden? Neppe!

I kjølvannet av sommerens fotballturneringer har det kommet frem historier om spillere på breddelag som knapt har fått spilletid. En fortvilet onkel skrev et anonymt leserinnlegg på NRK Ytring om nevøen som kun fikk spille i 13 minutt på Norway Cup. Mest sannsynlig fordi treneren var så ekstremt opptatt av å vinne at bare de beste spillerne fikk mulighet til å gjøre treneren fornøyd.

Selv har jeg opplevd å dra på Dana cup i Danmark som 14-åring og bare få 20 minutter spilletid. Det var de siste 20 minuttene av en kamp da vi allerede lå under 5-0 mot et afrikansk lag i åttendedelsfinalen. Selve cupen husker jeg lite av, men det å bare få spille hvis man ledet med mer enn fire mål eller lå under med mer en fire mål, gjentok seg de første årene i ungdomstiden. Uten at noe ble sagt, etablerte det en sannhet i meg at jeg ikke var god nok og at jeg aldri kom til å bli god nok.

Tryggheten på banen forsvant. Men likevel fortsatte jeg med fotballen, fordi ingen skulle ta fra meg gleden ved å spille. I tillegg ble jeg i voksen alder motivert til å bli fotballtrener slik at jeg kunne hjelpe til med å oppfylle andres mål og drømmer, og hindre at barn og unge får oppleve det samme.

Ikke problem å vinne kamper

Selvfølgelig handler fotball og idrett om å vinne, men det er ikke alt. Spesielt i barne- og ungdomsfotballen. I dagens samfunn blir man ofte målt på resultater og det som er synlig. Derfor er det fort gjort at det som definerer en god trener for et 13-års-lag, er hvor mange kamper laget vinner eller hvor langt laget kommer i Norway Cup.

Å lage et 13-års-lag som vinner kamper, er ikke noe problem. Det er bare å samle alle barn som er født tidlig på året på ett lag, sette den raskeste spilleren som spiss og be resten slå ballen opp til han. I tillegg må man be spillerne om å bare gjøre det de kan og ikke finne på noe som de ikke behersker. Det kan også være lurt å sette de spillerne som har kommet lengst i puberteten i forsvar. Da har man stengt igjen bak.

Hvis man gjør dette, har fokus på at alt handler om å vinne og bare bruker de spillerne som er best, da vil man få et lag som mest sannsynlig vinner en del kamper. Det er både kult for spillerne som spiller, treneren og spesielt foreldrene til de barna som spiller mest.

Fotball handler om så mye mer enn å vinne

—  Magnus Espeland Meling

Ulempen med et slikt opplegg er at hvis man spoler tiden fram fire år, har halvparten av årskullet sluttet. I tillegg kommer laget til å tape flere kamper fordi spillestilen som fungerte da de var 13 år, ikke fungerer på juniornivå (17-19 år). Det vil igjen resultere i at de som var best som 13-åringer også slutter, fordi den eneste motivasjonen de hadde, var å vinne kamper og at de merket at utviklingen stoppet opp fordi andre tok dem igjen. Da står man igjen med et årskull med få aktive fotballspillere.

Trenere som gir like mye oppmerksomhet

Heldigvis har Norges Fotballforbund (NFF) klare retningslinjer for hvordan man bør trene i barne- og ungdomsfotballen. Heldigvis finnes det trenere på aldersbestemte lag som har skjønt at fotball handler om så mye mer enn å vinne. Gjennom fotball får barn og unge mulighet til å lære å samarbeide med andre, håndtere følelser, medgang og motgang, erfare at øvelse gjør mester og at man ikke får til alt med en gang, forholde seg til regler, takle urettferdighet, stå opp for hverandre, hjelpe hverandre, sette laget foran seg selv og kanskje det viktigste av alt: ha det gøy sammen med andre!

[ Ordet «korps» skapte forvirring. Nå har Frelsesarmeen funnet ut hva menighetene skal hete ]

Det er bra at det finnes trenere på sidelinjen som under kampens hete holder hodet kaldt og husker på at spillerne spiller for å vinne og at hans/hennes oppgave er å sørge for idrettsglede og utvikling. Trenere som vet at det viktigste kriteriet for spilletid er treningsoppmøte og innsats. Ære være den treneren som gir like mye oppmerksomhet uavhengig av hvem som er best der og da. Eller den som lager et treningsopplegg med god balanse mellom utfordring og mestring (differensiering), som setter opp laget og planlegger byttene slik at laget blir mest mulig stabilt igjennom hele kampen.

To ulike tankesett

I et lag der trenere (og foreldre) bare er opptatt av å vinne, skryte av de som presterer bedre enn andre, gi mest oppmerksomhet til spilleren som scorer flest mål, og ser på feil som noe man skal unngå, får spillerne et såkalt «fixed mindset». Da ser man på feil som en begrensning, man liker ikke utfordringer og trekker seg unna situasjoner der man kan miste ansikt, man tenker at enten så kan jeg det, eller så kan jeg det ikke. Man tenker at potensialet mitt er forhåndsbestemt, tilbakemelding blir sett på som kritikk og man holder seg til det man kan.

[ Vårt Land: «Regjeringen må komme på banen for muslimske barn» ]

Mens i et lag der innsats blir mer vektlagt enn resultatet, og hvor fremgang og det å få til noe man ikke klarte før, er viktigere enn å være bedre enn andre, vil man skape et miljø som gir spillerne et «growth mindset». Da blir feil sett på som en veiledning til hva man kan gjøre bedre, man elsker utfordringer fordi det hjelper en å vokse.

«Flest mulig, lengst mulig»

Barn og unge er ekstrem formbare. Miljøet man skaper rundt dem, både som foreldre og trenere, er med på å forme dem og mentaliteten deres. En kommentar eller en liten hendelse kan ha mye å si på hvordan de ser på seg selv og hvor lenge de er aktive i idrett. La oss derfor slå et slag for NFF sitt slagord «flest mulig, lengst mulig og best mulig» og huske at motivasjonen til de fleste barn og unge er å ha det gøy og/eller bli bedre. La høsten og sesonginnspurten bli en inspirasjon for barn og unge til drive på med fotball til de er for gamle for old boys, og ikke drep fotballgleden før de har nådd puberteten!