Hvor var de skeive prestene?

I sørgegudstjenesten i Oslo domkirke sist søndag etter masseskytingen i Oslo sentrum, ble jeg som skeiv nok en gang satt i en posisjon hvor jeg opplevde meg som entydig mottaker av kirkens milde gaver. Jeg ble henvist til en kirkebenk hvor jeg kunne sitte og gråte og kjenne takknemlighet.

Det kjentes ikke bra. Dette var en takknemlighet som fikk meg til å føle meg liten og umyndig og som ga en lett kvalmende bismak. Hvor kom denne følelsen fra? Hva var det i meg som gjorde dette så vanskelig å bare ta imot?

Ingen skeive prester

Utover dagen ble det klarere for meg hva dette kunne handle om. Jeg savnet så inderlig flere skeive kropper og stemmer i minnegudstjenesten. Ikke en eneste av de vigslede som kom til orde denne dagen kan sies å ha eierskap til skeiv livserfaring. Alle er personer med en heterofil orientering og identifiserer seg med kjønnet de er registrert som ved fødsel, såkalte cispersoner. Derfor måtte det bli mye «de som» og «dere som» fra kirkens side.

Ikke en eneste av de vigslede som kom til orde denne dagen kan sies å ha eierskap til skeiv livserfaring

—  Frode Grøstad

Det hadde vært så fint om noen av de vigslede, med utgangspunkt i eget liv og egen kropp, i stedet kunne si «vi som». Dette vi ville hatt en fyldigere klang og båret med seg et mangfold av liv – også mitt. Med skeive i presteklær hadde det som skjedde denne dagen i Oslo Domkirke gitt et sannere og mer troverdig bilde av kirken – en kirke som er nær og til stede når mennesker opplever frykt og sorg. Like nødvendig som det er at kirken er representert av mennesker av begge kjønn, er det at den også kommer til oss som skeiv. På en dag som denne skulle en tro at akkurat det var innlysende. Hvorfor hadde ikke de som planla denne gudstjenesten tenkt på dette? Jeg tror at i hvert fall noe av grunnen er kirkens ubehjelpelige forsøk på historieskriving.

Grov forenkling fra preses

Preses Olav Fykse Tveit sa i sin preken til en sørgende kirke at «Kjærleiken har ikkje alltid fått det rom den skulle ha. Kyrkja har ikkje alltid vore så tydelig som vi skulle på det». Her begår preses en grov forenkling på grensen til historieforfalskning. Det er knapt mangelen på tydelighet som har preget kirkens tilnærming til skeive liv. Tvert imot har den fordømt med all mulig tydelighet våre skeive livsvalg. Kirken har gang på gang krenket skeives intimsone ved å gjøre seg til dommer over vår forvaltning av egen seksualitet. Og mange steder i landet gjør kirken det fremdeles. Det var ikke kjærligheten som ble angrepet denne dagen, men skeiv kjærlighet og seksualitet.

Hvor blir det av fortellingen om skeive kristnes lange landflyktighet i Åpen Kirkegruppe, et av få steder vi kunne kjenne oss trygge og hele? Hvor blir det av alle erfaringene av å måtte velge mellom en relasjon til Gud eller åpenhet om parforhold og tilhørighet til vennskapsfamilier som tok vare på oss? Hvor blir det av livsfortellingene til prester, diakoner og andre kirkelig ansatte som har levd hele yrkesliv på en knivsegg, som hver dag har kjent på frykt for at noen skulle se eller forstå at vi er skeive? Fordi det ville betydd tap av alt, jobb, mening og fellesskap.

Denne historien med overtramp fra kirkens side blir ikke borte selv om preses feier det under teppet

—  Frode Grøstad

Denne historien med overtramp fra kirkens side blir ikke borte selv om preses feier det under teppet. Årtiene med usynliggjøring og mikroaggresjon fra kirkens side har gitt mange av oss dype sår, ikke minst de av oss som gang på gang har blitt avvist når vi har søkt oss mot tjeneste i kirken. Når nå kirken skal forsøke seg på en omfavnelse, bør det derfor skje med større selvinnsikt og varhet.

Ingenting om oss, uten oss

«Nothing about us without us» (Nihil de nobis, sine nobis) har fra 1500-tallet vært et kamprop for grupper som holdes utenfor. I nyere tid har ordene blitt viktige i den kampen mennesker med funksjonsnedsettelse har ført for å få innflytelse i beslutninger som vedkommer deres livsutfoldelse. På norsk vil det kanskje lyde: «Ingenting om oss, uten oss», eller «Slutt å snakke om oss uten av vi er med».

I en gudstjeneste hvor sorgen over et angrep på skeives møtesteder skal komme til uttrykk, er det kirkens skeive som bør få komme til orde. Det er åpenbart at kampropet fra 1500-tallet fortsatt har sin relevans om kirken skal bli mer kirke og ikke forbli en manifestasjon av cis-hetero-hegemoni.

Den eneste måten kirken kan gjenvinne troverdighet på overfor skeive er å la skeives egne stemmer komme til orde

—  Frode Grøstad

Jeg anerkjenner selvsagt at de som sørget for gudstjenesten gjorde en hederlig innsats for å få til noe viktig og nyttig for mennesker i sorg. Domkirkens stab har solid erfaring med å sjonglere protokoll og gruppers behov på en klok måte. Det var mye som var fint. Kanskje er det også derfor dette kjennes ekstra sårt. For til tross for klokskap og solid faglighet glemte kirken noe viktig denne dagen; «Nothing about us without us».

Så lenge kirken ikke er i stand til å ta et ærlig oppgjør med undertrykkende praksis i egen fortid, eier den heller ikke den troverdigheten som er nødvendig for å gi trøst og støtte til skeive. Den eneste måten kirken kan gjenvinne troverdighet på overfor skeive er å la skeives egne stemmer og fortellinger komme til orde i kirken.

Kampen fortsetter. Vi har langt igjen!

[ Skeive hyller preses’ klare tale: – Trygt å få så mye kjærlighet fra kirkerommet ]