Slik vant diktatorsønnen valget

Ferdinand Marcos junior, kjent som Bongbong eller BBM, har egentlig ikke hatt noe program. Han er for «unity», han skal samle landet, og da blir alt bra. Han har ikke stilt i debatter, for slikt skaper bare splid. Valgkampen har utspilt seg i velregisserte massemøter og i sosiale medier.

Som visepresident har han Sara Carpio-Duterte, datter av sittende president, Rodrigo Duterte, beryktet for sin «war on drugs». Under ham fikk politiet straffefrihet og skal ha drept over 12.000 mennesker, stort sett blant de fattigste i byene.

Mytene og antagelsene

På markedene og i småbyene går enkelte historier igjen. En Marcos ved makten vil få slutt på fattigdommen, for familien hans har masse gull: Yamashita-gullet som japanerne skal ha gjemt på slutten av krigen og Ferdinand skal ha funnet, eller Talliano-gullet, oppkalt etter en mytisk kongefamilie som skal ha betalt Marcos for jurdiske råd. Bongbong sa engang at det bare er han selv som har nøkkelen til gullet. Mange tror ham.

Vel så viktig er fortellinger om gullalderen under Marcos senior. Filippinerne, som lærte Vietnam og Thailand mer effektiv jordbruksteknikk, må nå importere risen. Ferdinand bygde broer, og landet var velstående. Beviset? Én peso var verdt en dollar. Nå koster dollaren 50 pesos.

Slike historier om glansdager under Ferdinand verserer også på sosiale medier. Marcos’ motstandere har kjempet innbitt mot historierevisjonen. Allerede i 2016 ble Filippinene omtalt som «Patient Zero of fake news». Profesjonelle firmaer, influensere og aktivister har blitt betalt for å spre positivt spinn på nettet, og algoritmene har gjort resten. Mange andre har gjort det samme, også lokale borgermesterkandidater. Men på nettet var Bongbong størst. Det har virket.

Motstanderne organiserer seg

BBMs hovedmotstander har vært sittende visepresident Leni Robredo. Hun er liberal og progressiv, har bred oppslutning blant yngre med høyere utdannelse, akademikere og middelklassen. I motsetning til BBM har hun også et valgprogram, med fokus på utdannelse, helse og kompetent styring. Hennes valgkamp la vekt på hennes solide innsats under pandemien, da offentlige tjenester lå nede og Duterte famlet.

Dette går Lenis stemmesankere dør-til-dør og forklarer, en metode som virket da hun stilte som visepresidentkandidat mot BBM i 2016. På Lenis siste valgkampmøte sist lørdag, kom nærmere 900.000 mennesker, langt flere enn til BBMs møte. Og selv om hun tapte kampen mot BBM mener Leni-kampanjen at det har skjedd viktige endringer på grasrotnivå.

At familien plyndret landet og begikk grove menneskerettighetsbrudd, har BBM-kampanjen fått mange til å glemme

—  Ruud og Endresen

Oppslutningen om BBM har likevel handlet om mer enn gull og gullalder. Leni har blitt knyttet til «oligarkene» og de som tok makten da Marcos-familien måtte flykte i 1986. Presidenten som overtok, Cory Aquino, måtte rydde opp i korrupsjonskultur og et enormt budsjettunderskudd. Blant annet måtte hun avskaffe subsidier på bensin, ris og elektrisitet. Senere presidenter i samme tradisjon, inkludert hennes sønn, knyttes også til virkningene av nyliberalismen. Noen ble rike, men veksten var ujevnt fordelt. For mange assosieres Leni med en politikk som skapte dyrtid og en lite imøtekommende stat.

Marcos-familien knyttes derimot til disiplin og en statsmakt for de fattige. At familien samtidig plyndret landet og begikk grove menneskerettighetsbrudd, har BBM-kampanjen fått mange til å glemme. Alle årene med unntakstilstand og portforbud er blitt til glansdager med velstand, fred og frihet.

[ Advarer mot «Putin-vennlig kloster» ]

Dynastiene

Marcos-familien er et politisk dynasti med nær-føydal makt i forskjellige landsdeler. Ilocos Norte er Ferdinands hjemprovins, mens moren Imeldas familie rår grunnen på øya Leyte. Familien til BBMs makker Sara Dutertes styrer storbyen Davao på Mindanao i sør. Dette gjør BBM&Sara til et «Uniteam».

Men også Aquino-familien er et politisk dynasti og styrer sin egen provins, Tarlac. Flere av Lenis nærmeste støttespillere tilhører også slike familier, og av det moderne Filippinenes 16 presidenter er det kun to som ikke har tilhørt slike dynastier. I parlamentet har over 40 prosent slektninger med viktige politiske verv. Med det nåværende valget blir det sannsynligvis flere. Filippinene avholder nemlig valg til flere nivåer og et utall posisjoner samtidig. Mange valgplakater er i realiteten familiebilder, med team bestående av far og sønn, ektefeller og onkler.

Marcos-familien oppfattes nå ofte som ofre og forsvares av filippinere som selv lever i blikkskur

—  Ruud og Endresen

Men få av velgerne tilhører noe politisk dynasti, så hvorfor er det da så mange politiske dynastier i denne republikken, med sitt moderne og rimelig fungerende demokrati?

Et mulig svar finner vi på Leyte, i byen Tacloban som langt på vei styres av Imeldas familie, Romualdezene. Mens Lenis støttespiller gikk dør til dør, holdt borgermester Alfred Romualdez godt besøkte massemøter. Publikum var mobilisert av Romualdezenes solide apparat av støttespillere i byen. Og apparatet strekker seg ut over byen. Borgermesteren har åpent støttet sin fetter BBM, og omvendt. Alfreds sønn er viseborgermester og en annen fetter representerer Leyte i parlamentet.

Romualdezene tror de eier både byen og innbyggerne, sier en motstander. Men for velgere er Romuladezene også et sterkt lokalt nettverk, som nå også vil gi adgang til statlige midler. Støtten fra slike nettverk har vært avgjørende for BBMs oppslutning rundt om i landet.

Som far, så sønn

Noen stemmeberettigede har ikke engang hørt om kandidater med andre etternavn, og mange fattige mottok noen tusen pesos for å stemme «riktig». Da var valget kanskje lett. Folk må ha råd til ris og har stemt slik de tror det lønner seg.

Korrupsjonsargumentet har også vært utbredt: Alle politikere stjeler, men ikke Bongbong, for han er allerede styrtrik. Dessuten er han snill, sies det, og kanskje vil han bruke formuen til å nedbetale utenlandsgjelden mente noen.

Mange års historisk revisjonisme i sosiale medier har ført frem. Marcos-familien oppfattes nå ofte som ofre og forsvares av filippinere som selv lever i blikkskur. Marcos-perioden er blitt til en velstandstid de tror sønnen kan gjenopprette. Som en sykkeldrosjefør sa: Det er blodslinjen – Bongbong er bra fordi faren hans var bra. Av takknemmelighet til faren, stemmer man på sønnen.

[ 68-erne kom også fra bedehuset ]