Kommunene ønsker ikke sentralisert kirke

Svarene fra 103 kommuner samt KS og enkelte regionråd gir Den norske kirke noen klare råd i høringen om framtidig organisering. For det første bekrefter kommunene vilje til samhandling, og en klar forpliktelse til å finansiere den lokale kirken. Det er flott! Kommunene vil også ha en levende lokalkirke som de kan ha tett dialog med.

Kommunene uttrykker imidlertid betydelig uro for de utfordringer som kan ligge i sentraliserende organisering. Spesielt gjelder dette for mellomstore og mindre kommuner.

I særlig grad er kommunene urolige for at et prostifellesråd (PFR) – som var utgangspunktet for Müller-Nilssen-utvalgets utredning – vil bidra til å svekke relasjonen, samvirket og til syvende og sist kommunenes vilje til å finansiere kirkens lokale virksomhet.

Bare ti kommuner gir støtte

Uten at kommunene blir spurt om foretrukne modeller, angir nær en tredjedel at de ønsker å videreføre dagens ordning (fellesråd på kommunenivå) eller eksplisitt avviser PFR som modell. Bare ti kommuner gir støtte. Noen flere nevner at interkommunalt samarbeid kan fungere, og enkelte peker på at en justert modell med færre kommuner kan være et alternativ.

Flere kommuner mener også at organisering på prostinivå vil være en sentralisering som også svekker kirken selv, i relasjonen til lokalsamfunnet.

[ Erik Lunde «I Norge kjempet store deler av kirken imot demokratisering helt inn i forrige århundre» ]

Skepsis til de sentraliserende modellene

Alle de kommunale svarene synes å legge til grunn at et prostifellesråd vil være et organ som opptrer på vegne av soknene, slik kirkelig fellesråd gjør i dag. Det betyr at de langt på vei har lagt arbeidsgivermodell 1 (alle lokale medarbeidere er ansatt i prostifellesrådet) til grunn for sine uttalelser.

Ingen av høringene synes å forholde seg til modell 2 (alle ansatt nasjonalt) eller 3 (PFR blir delegert arbeidsgiveransvaret for sentralt ansatte). Det er grunn til å anta at den skepsis som uttrykkes allerede til modell 1, ville ha blitt ytterligere forsterket i forhold til de øvrige og vesentlig mer sentraliserende modellene.

Kommunen finansierer to tredjedeler av kirkens virksomhet, tilsvarende om lag fire milliarder kroner.

—  Marit Brandt Lågøyr

Lokalpolitikernes vilje til å finansiere

Kommunen finansierer to tredjedeler av kirkens virksomhet, tilsvarende om lag fire milliarder kroner. Hvis de nåværende lokalkirkelige ansatte skal bli virksomhetsoverdratt til kirken på nasjonalt nivå, slik både modell 2 og den nyere såkalte Hamarmodellen (dagens fellesråd på kommunenivå beholdes, arbeidsgiveransvaret for alle legges nasjonalt, men arbeidsgiverfunksjoner delegeres til fellesrådet) legger til grunn, må vi ta inn over oss at det kan påvirke lokalpolitikernes vilje til å finansiere kirken.

Dette kommer i tillegg til at vi fortsatt er avhengig av at en regjering med kirkeminister, kommunalminister og finansminister fra Senterpartiet kjemper hardt for statlige bevilgninger i milliardklassen. Her står allerede over 2 milliarder kroner i statlig finansering på spill i budsjettforhandlingene hvert år.

[ Da hun mistet faren sin til kreft, kom tvilen: – Gud levde ikke opp til forventningene ]

Kirkerådet bør i sitt arbeid med å forberede saken etter høringen, lytte godt til signalene fra dem som skal sikre kirken økonomisk handlingsrom.

—  Marit Brandt Lågøyr

Kirkerådet bør lytte godt

Hva betyr dette for kirkens handlingsrom? Kirkemøtet har utvidet organiseringsmyndighet, men myndigheten må utøves innenfor visse rammer. Kirkerådet bør i sitt arbeid med å forberede saken etter høringen, lytte godt til signalene fra dem som skal sikre kirken økonomisk handlingsrom.

Det kan også være klokt å gå skrittvis fram. Kan vi unngå at kirkelig organisering ender som Viken fylkeskommune? Ja, men det krever at vi finner ut om det er for langt fra Halden til Hallingdal før endringer blir vedtatt.

Jakten på en mulig løsning er i full gang. Den kirkelige høringen har pekt på nye muligheter. Den modellen Hamar bispedømmeråd har gått inn for, kan ved første øyekast se fornuftig ut, nettopp fordi den tar inn over seg det kommunene sier: At forholdet mellom kommune og kirke er svært viktig.

Modellen inneholder imidlertid den samme sentraliserende logikken som modell 2. Dette samsvarer ikke med rådet fra kommunene.

Stort nok og nært nok

Vi tror derfor at mulighetsrommet må utforskes ved å holde fast i at kirkens arbeid i det enkelte lokalsamfunn fortsatt skal være lokalt styrt og forankret, arbeidsgiveransvar inkludert, men samtidig anerkjenne behovet for bærekraftige enheter og god samhandling med kirken nasjonalt og regionalt. Altså: stort nok og nært nok.

God organisering er nødvendig for alle samfunnsinstitusjoner, for å kunne ivareta eget oppdrag og beholde legitimitet i samfunnet. Men vi må ikke ta grep som svekker grunnlaget for den finansieringsmodellen som nylig er vedtatt av Stortinget med bred kirkelig støtte. Det må heller ikke skapes unødvendig uro hos lokale folkevalgte, verken i kirken eller i kommunen.

[ Hamar trosser forslag til kirkelig organisering: – Vil svekke folkekirken ]