Verdidebatt

Burde Martin Luther King ha holdt drømmene for seg selv?

KIRKE OG POLITIKK: Kirken har gjennom historien vekslet mellom å være en brems og en pådriver for sosiale og politiske fremskritt. Vi kan takke dem som hadde mot til å være «polariserende» for at kirken har beveget seg fremover.

Det har fått en del oppmerksomhet at statsviter og nobelkomitémedlem Asle Toje har meldt seg ut av Den norske kirke i protest mot kirkens politiske engasjement. Den norske kirken fremstår som «SVs religiøse fløy», sier Toje til Dagen.

En debatt om hvordan Den norske kirke forvalter sin politiske kapital er legitim og bør hilses velkommen. Jeg tror Den norske kirke med fordel oftere kunne gitt overordnede etiske innspill til debatten, i stedet for å ta stilling til helt konkrete politiske løsninger der ulike hensyn alltid må veies mot hverandre. For eksempel er det ikke gitt at Den norske kirke burde brukt sin politiske kapital til å mene noe sterkt om kommunenes forskrifter for bruk av snøscooter til fornøyelseskjøring – slik Kirkerådet gjorde for noen år tilbake.

Derimot fremstår frykten for at Den norske kirkes politiske engasjement skal føre til splittelse, som litt historieløs. For kirken har alltid inntatt sosialetiske standpunkter som splitter medlemmene, og et mindretall i kirken har mange ganger tvunget frem høyst nødvendige endringer av kirkens sosialetikk.

Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen

Kirken i historien

Vi kan begynne med det britiske parlamentet på slutten 1700-tallet, der det kristne og teologiske konservative parlamentsmedlemmet William Wilberforce tok opp kampen mot slavehandelen. Slavehandelen var sanksjonert av kirken, og de fleste kristne fant bibelske argumenter for å opprettholde den umenneskelige praksisen. Wilberforce ble sett på som en fundamentalist da han ville fenomenet til livs. Etter flere tiårs kamp lykkes det endelig Wilberforce å få gjennom et forbud, og dette endret sakte, men sikkert også kirkens syn på slaveriet.

Vi kan fortsette med den franske revolusjon i 1789. Den etablerte kirken i Frankrike og mange andre land sto på den autoritære konge- og statsmaktens side. I Norge kjempet store deler av kirken imot demokratisering helt inn i forrige århundre. Som en motreaksjon oppsto det grasrotbevegelser av kristne som mente at kristendom ikke burde stå i veien for individuelle rettigheter og demokrati. Dette ble ellers opphavet til de første kristendemokratiske bevegelsene. I Norge var Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse et uttrykk for denne trenden.

I Norge kjempet store deler av kirken imot demokratisering helt inn i forrige århundre.

—  Erik Lunde

Den etablerte kirken var lenge også blind for fremvoksende strukturer som førte til nye sosiale problemer i samfunnene. Et slikt eksempel er den industrielle revolusjon, som førte til massiv tilflytting til byene og etablering av en ny og ekstremt fattig underklasse. Da lanserte den italienske jesuittmunken Luigi Taparelli (1793-1862) begrepet «sosial rettferdighet» som en del av den kristne sosialetikken. Det var med å legge grunnlaget for at den katolske kirken endret tilnærming til de sosiale utfordringene i samfunnet, og at pave Leo XII la frem den første sosialetiske encyklikaen «Rerum Novarum» (Om rettighetene og pliktene til kapital og arbeid) i 1891.

Den sosiale radikaliteten i dette, og senere versjoner av katolsk sosiallære, viser hvor historieløst det er å kalle dagens norske folkekirke for «SVs religiøse fløy». Det blir litt som når pave Johannes Paul II eller pave Frans I har blitt anklaget for sosialisme og kommunisme når de har kritisert markedets makt over fattigfolk og arbeidere. Kanskje de rett og slett bare målbærer den brede verdenskirkes sosialetikk?

Luthersk tenkning

Ideen om at kirken skulle holde seg unna det «verdslige regimente», står sterkt i luthersk tenkning. De lutherske kirkene var derfor veldig mye senere ute med å utvikle en helhetlig samfunnsetikk.

Dette fikk fatale konsekvenser frem mot 2. verdenskrig. Den protestantiske kirken i Tyskland forholdt seg i stor grad passiv til fremveksten av Hitler-regimet, mens et mindretall i Bekjennelseskirken ytte opposisjon. Erfaringene med en politisk passiv kirke i møte med tyranniet, fikk blant annet motstandsmannen Dietricht Bonhoeffer til å tenke helt nytt om forhold mellom det politiske og kirken. Vår egen biskop Eivind Berggravs nytolkning av toregimentslæren etter okkupasjonserfaringen, er kjent langt utenfor landets grenser.

Ideen om at kirken skulle holde seg unna det «verdslige regimente», står sterkt i luthersk tenkning.

—  Erik Lunde

I tiårene etter andre verdenskrig kjempet mange kirkeledere mot rasediskrimineringslover og apartheid. Disse sto ofte i opposisjon til andre deler av kirkelandskapet, og ble stemplet som «polariserende». Martin Luther King jr. er et eksempel. I sin tid ble han oppfattet som en dypt polariserende figur i det amerikanske samfunnet, også hos mer moderate kirkegjengere. I dag er vel de fleste glade for at han våget å røske opp i strukturer som sto i veien for rettferdighet og alle menneskers likeverd.

Dette er bare noen eksempler på det noen ser ut til å ha glemt: Kirken har gjennom historien vekslet mellom å være en brems og en pådriver for sosiale og politiske fremskritt. Vi kan takke enkeltpersoner og bevegelser som hadde mot til å være «polariserende» for at kirken har beveget seg fremover. Og hvis man ved enhver korsvei skulle ha unngått «splittelse», ville vi antakelig hatt en kirke som vil fremstått håpløst reaksjonær i de fleste samfunnsforhold.

Tjent med å delta

Så kan vi alltid diskutere om Den norske kirke bør mene noe om detaljene i oljepolitikken. Det finnes kloke mennesker med sterkt klimaengasjement som kommer til ulike konklusjoner rundt petroleumsnæringens fremtid. Selv om sosialetikken gir godt grunnlag for å be om handling mot klimaendringer, er det er vanskelig å se at det finnes en sosialetisk «fasit» i hensiktsmessighetsspørsmålet «sluttdato». Da er det problematisk at det oppfattes som en «medlemsplikt» å lande ned på det ene standpunktet. Kanskje ville det vært klokere å komme med en mer overordnet etisk henstilling rundt alvoret i klimakrisen.

Det er imidlertid verken nytt eller spesielt at kirken mener noe om et samfunnsetisk spørsmål. I det store og det hele tror jeg både kirken og samfunnet er tjent med at man deltar i debatten om vår tids store utfordringer.

Teksten ble først publisert på Erik Lundes Facebook-side. Gjengis med tillatelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt