Ja til bruk av tomme kirkerom

For oss som til daglig driver med gravferd, ønsker vi debatten startet av Agnes Ravatn velkommen. Vi opplever en økt etterspørsel etter livssynsåpne seremonier, samtidig som det mangler gode lokaler til disse. Når Venstre-leder Guri Melby tar til orde for å åpne enkelte kirkerom for livssynsåpne begravelser, ønsker vi en dialog rundt muligheten for å bruke noen kirkerom til gravferd uavhengig av tilhørighet til kirken.

[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]

Andre ritualer ønskes

Heder består av 32 familieeide begravelsesbyråer spredt rundt i hele Norge. Alle våre begravelsesbyråer er selvstendige enheter og har ulik erfaring om etterspørselen etter livssynsåpne gravferdsseremonier. Mange steder erfarer vi at det kun etterspørres kirkelig begravelse, mens det andre steder i økende grad etterspørres andre typer gravferder.

Gravferdslovens § 1 sier at «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Vår rolle som gravferdskonsulenter er å ivareta de etterlatte og ønskene for gravferd fra den som er gått bort. Oftere enn før ønskes det andre ritualer enn kirkelig begravelse og vår hensikt med å delta i denne debatten er å etterspørre verdige og gode rom for alle som skal gravlegges.

I årene som kommer vil vi trolig se en større endring i andelen kirkelige gravferder.

—  Gunhild Melbø Tajet

Nedgang i antall kirkegjengere

Kirkens egne tall viser at andelen av den norske befolkningen som er medlemmer i Den norske kirke er høyest blant den eldste delen av befolkningen. En mulig årsak kan være at kristendommen – eller en annen tro – blir viktigere for oss mot slutten av livet. Andelen kirkelige gravferder er fremdeles over 85 prosent, og har bare i liten grad endret seg de siste 20 årene.

Men i årene som kommer vil vi trolig se en større endring i andelen kirkelige gravferder. Dagens unge har ikke den samme tilknytningen til kirken som tidligere generasjoner. De har også svakere tilknytning eller kjennskap til kirkens liturgi eller salmer.

Den nedgangen vi ser i andelen kirkelige handlinger tidligere i livet, som dåp, konfirmasjon og vigsler, indikerer at andelen kirkelige gravferder også vil reduseres de neste årene. Da er det viktig at det tilrettelegges for at de som ikke føler for en gravferd i regi av Den norske kirke, også har et tilbud innenfor en god og verdig ramme.

[ Elise Kruse: «Kan det være at så mange velger begravelse i kirka fordi de synes det er det beste alternativet?» ]

Kirkerommet betyr noe

Ansvaret for å tilby lokaler til seremonier utenfor Den norske kirke ligger naturligvis ikke hos kirken. Likevel har kirken mulighet til å ta en rolle her, dersom de ønsker det.

Mange lokalsamfunn har flere kirker og kapeller enn det som brukes til daglig. I mange tilfeller er dette bygg som mange føler tilhørighet til og har følelser for, selv om de ikke betegner seg som troende kristne. Enten vi kaller oss kristne eller ikke, er kirken en del av den norske kulturarven gjennom tusen år. De fleste voksne er blitt preget av kristendommen, de kristne verdiene – og de lokale kirkebyggene og gravplassene gjennom oppveksten.

Kirkene har vært der «bestandig», vi selv – og i mange tilfeller generasjonene før oss – er døpt, konfirmert, viet og begravet i disse byggene. Det gjør at byggene gir en ramme som betyr noe for oss, en selvstendig dimensjon i tillegg til det kristne budskapet. Det er en del av den kristne kulturarven, som jeg tror betyr noe for mange flere enn dem som forholder seg til kirken til daglig. Dette er også vår erfaring i Heder, at når det kommer til gravferd spiller tradisjon en stor rolle.

Gravferd i lokalsamfunnet

Per i dag mangler mange kommuner, særlig utenfor de store byene, gode lokaler for livssynsåpne gravferdsseremonier. Det er kostnadskrevende både å bygge og holde ved like denne typen lokaler, og dersom de blir lite brukt, kan man diskutere i hvilken grad dette bør prioriteres av kommuner som fra før av sliter med å få økonomien til å strekke til.

Gravferder hører hjemme i det lokalsamfunnet den som er død tilhørte. Jeg har erfaring fra at antall mennesker som følger i en gravferd synker drastisk om seremonien flyttes bort fra hjemstedet. Å kunne få delta ved en gravferd er fint for alle som har en relasjon til den som er død.

Gravferder hører hjemme i det lokalsamfunnet den som er død tilhørte.

—  Gunhild Melbø Tajet

I tillegg er det godt for den nærmeste familien å føle støtten fra venner og kjente når de har mistet noen. Å legge til rette for at gravferd kan markeres i tråd med avdødes tro eller livssyn, slik Gravferdsloven pålegger, i den avdøde sitt lokalmiljø er å tilrettelegge for godt sorgarbeid, omsorg for hverandre og av betydning for oss som samfunn.

På denne bakgrunnen mener jeg det er viktig å legge til rette for at det kan gjennomføres livssynsåpne seremonier på en god måte, i egnede lokaler i alle kommuner i Norge. Med «gode lokaler» menes lokaler med en egna størrelse, der det lar seg gjøre å bære kista inn – og ikke minst ut – på en verdig måte, lokaler med tilstrekkelig parkeringsplass, tilfredsstillende temperatur og helst gode sanitærforhold, i tillegg til at selve rommet må gi en følelse av ro og verdighet. Hvis gravplassen i tillegg er i umiddelbar nærhet, ligger mye til rette for en god gjennomføring.

Ved inngangen til pandemien sendte biskopene ut en oppfordring om å åpne kirkene for ikke-religiøse gravferdsseremonier. I Heder ble dette verdsatt og sett på som en generøs gest fra kirkens side. Tilrettelegging for livssynsåpne seremonier i enkelte, utvalgte kirkerom vil kunne ses på som en forlengelse av denne tankegangen.

Kirkerommene er der

I mange kommuner finnes det kirkerom som ikke er i daglig bruk, som fyller mange nok av disse kriteriene. Disse kirkerommene kunne mange steder langt på vei fylt behovet for lokale til livssynsåpne gravferdsseremonier. En forutsetning er at beslutningen om å åpne for dette ligger hos kirken lokalt, og at selve muligheten er forankret i kirken sentralt.

Kanskje vil det å åpne for livssynsåpne gravferdsseremonier holde disse byggene levende for lokalsamfunnet på en fin måte og gjennom bruk øke deres kulturhistoriske verdi? Som kjent er vern gjennom bruk et godt sikkerhetsnett.

«Kirken er et gjestfritt hus» skriver Sturla Stålsett i Vårt Land 24. november. Jeg tror ikke kirkens sentrale verdier blir utfordret av at noen av kirkerommene åpnes for gravferdsseremonier med et innhold som ikke er kirkelig.

[ Sturla Stålsett: «Kan et muslimsk gravfølge få bruke kirkerommet? Ja, det bør kunne gå» ]