Mors primære oppgave

I sitt innlegg i Vårt Land 28. september utfordrer professor Eivind Meland mitt syn på barns tidlige tilknytning slik jeg har lagt det fram i Vårt Land 13.11.2020 og i Dagsnytt 18, 21.9.21.

Meland understreker, med henvisning til «71 verdensledende tilknytningsforskere», at «barn er best tjent med gjensidig og likeverdig omsorg når begge foreldre har gode nok omsorgsevner». Dette er et syn jeg deler.

[ Martha Louise kaster seg på kvinneprestdebatten ]

Primær tilknytning

I spørsmålet om mor og far stiller helt likt i forhold til barnet, har vi noe forskjellige oppfatninger. Som mange andre i mitt fagfelt mener jeg at barnet fra fødselen av søker en «primær tilknytningsperson». Vanligvis vil det være mor.

Dette er begrunnet i de nære bånd mellom barn og mor som oppstår gjennom svangerskapet og etterfølgende ammeperiode. Jeg har vært tydelig på at dette ikke innebærer at far er en mindre viktig omsorgsperson. Han har bare ikke samme oppgave som mor i de første leveårene, spesielt i spedbarnstiden.

Den primære tilknytningen til mor åpner for at det noe senere kan utvikles en trygg og sterk tilknytning også til far. For å sikre dette, bør prosessen mellom mor og barn ikke avbrytes for tidlig.

Separasjonsangst

Sett fra det vesle barnets side er fravær av primær omsorgsperson en stor utfordring. Barn under to til tre år er ikke hjerneorganisk nok utviklet til å forstå at trygghetspersonen er der også når hun ikke er til stede. Barnet kan ikke over tid bevare et indre bilde av en tryggende og trøstende mor. Den som er ute av øye er virkelig også ute av sinn.

Om atskillelsen varer over lengre tid enn barnet ut fra sin modenhet kan tåle, vekkes en sterk opplevelse av å være forlatt.

—  Bjørn Lande

Om atskillelsen varer over lengre tid enn barnet ut fra sin modenhet kan tåle, vekkes en sterk opplevelse av å være forlatt. Den faglige benevnelsen for dette er separasjonsangst eller atskillelsesangst. Denne gir seg uttrykk på ulike kroppslige måter slik som protest, gråt eller tilbaketrekning (stillhet), ofte også problemer i forhold til mat og søvn.

Det hender at et skifte av primær omsorgsperson blir nødvendig, f.eks. ved alvorlig sykdom. Da er det svært viktig at far også har vært der hele tiden og overtar mors plass som trøster og slik mildner barnets angst.

Mors primære oppgave

Tilknytningsforståelse suppleres i dag med kunnskap fra de siste års forskning om hjernens utvikling. Da framtrer et enda klarere bilde av mor som best skodd for den tidlige, emosjonelt pregede, nonverbale dialogen med barnet. Dette samspillet bidrar spesielt til utvikling av høyre hjernehalvdel, som blant annet har med barnets evne til å forstå faresituasjoner og regulere følelser.

Fars oppgave i spedbarnstiden er å trygge og beskytte mor-barn-relasjonen.

—  Bjørn Lande

I denne første tiden ser jeg mors primære oppgave i å være en tilstedeværende og følelsesmessig tilgjengelig trygghetperson. Etter hvert vil barnets opplevelse av tillit og trygghet bli forankret i en stabil, indre, trøstende morsrepresentasjon. Fars oppgave i spedbarnstiden er å trygge og beskytte mor-barn-relasjonen.

Parallelt med dette vil far i økende grad, særlig i andre leveåret, gå inn i et samspill med barnet der kommunikasjonen er mer preget av det kognitive. Dette bidrar på særlig måte til utvikling av venstre hjernehalvdel.

Langsiktige ordninger

Offentlige ordninger som for eksempel foreldrepermisjon og kontantstøtte, eller faste avtaler om daglig omsorg mellom skilte foreldre (Dagsnytt 18-innslaget) bør være slik at barnet ikke påføres flere og mer langvarige atskillelser fra primær tilknytningsperson enn det har modenhet til å utholde og bearbeide.

Det handler altså om faste og langsiktige ordninger, ikke om «overnattingsbesøk» som Eivind Meland antyder at jeg mener.

[ Småbarnsmor: «Kjære nye regjering, ikke skrot kontantstøtten» ]