Verdidebatt

Kjære nye regjering, ikke skrot kontantstøtten

REGJERINSSONDERINGER: Da jeg for en uke siden tok ettåringen ut av barnehagen kjentes det som om jeg brøt samfunnskontrakten. Min oppfordring til den nye regjeringen er å anerkjenne at foreldreskapet er et viktig bidrag til samfunnet.

«BRYTER» SAMFUNNSKONTRAKTEN: «Jeg ønsker meg samfunnets anerkjennelse, men jeg får det ikke til å gå opp med det jeg ser at er best for min familie og mitt barn», skriver Cecilia Ingulstad. Her er hun sammen med sønnen.

I vår overrasket jeg meg selv ved å søke om kontantstøtte for å kunne være lenger hjemme med vår sønn. Dette til tross for at jeg var mot kontantstøtte før jeg fikk barn.

Nå, en drøy måned etter barnehagestart skjedde det igjen! Selv om jeg har priset meg lykkelig over at vi har en barnehagedekning som gjør det mulig for kvinner å delta i arbeidslivet, valgte jeg altså å ta ettåringen min ut av barnehagen.

Cecilia Ingulstad, mor

Oppskriften for en god barnehagestart

Det har ikke manglet på innsats fra min side for å få til en god barnehagestart. Jeg har sjekket pedagogtetthet, foreldretilfredshet og uteområder, jeg har beregnet avstand mellom barnehage og jobb før jeg søkte barnehageplass.

Mannen min og jeg har hatt forventningsavklaring, diskutert viktigheten av våre respektive karrierer, og nøye fordelt «det tredje skiftet». Ukeplanleggeren hang på kjøleskapet, og alle barnehageklærne var merket før oppstart. Vi var klare!

Men det var ikke gutten vår. Dessverre var det et parameter jeg ikke hadde tatt med i beregningen. Det er kanskje heller ikke så rart. For det stod ikke noe om dette i huskelisten for barnehagestart som jeg samvittighetsfullt krysset av på i sommer.

Plutselig demret det for meg at det ikke er barnas individuelle behov som bestemmer tempoet, det er arbeidslivets harde krav

—  Cecilia Ingulstad

Hvem bestemmer tempoet?

Barnehagestart er en stor utfordring for barna, noe de fleste barnehager erkjenner. Derfor er mange barnehager – i alle fall på papiret – innstilt på å minske belastningen det innebærer og skilles fra sine omsorgspersoner, med en varsom tilvenningsprosess. Helst bør foreldrene være tilstede frem til barnet har etablert en trygg relasjon til de ansatte.

Likevel opplever mange foreldre at man må avbryte samværet med barnet i barnehagen før man er klar for det. Når jeg har spurt fagpersoner om denne avstanden mellom liv og lære, er svaret at praksis har blitt slik fordi de fleste foreldre må tilbake på jobb etter tre dager.

Snart befant jeg meg selv i denne situasjonen. Tilvenningen var ikke avsluttet, men jeg hadde ikke mer tid til rådighet. Plutselig demret det for meg at det ikke er barnas individuelle behov som bestemmer tempoet, det er arbeidslivets harde krav.

Alle barn er forskjellige

For noen dager siden dukket det opp en artikkel om barnets utvikling i Helseoversikt-appen på telefonen min. Jeg leser: «Barn er like individuelt forskjellige som voksne, så det er ingen fasit som gjelder for alle barns utvikling.»

Jeg tillater meg å tenke at det kanskje rett og slett var for tidlig for sønnen vår å begynne i barnehagen i august. I barnehagen er han ofte engstelig og usikker, men når han får møte andre barn og voksne med meg eller min mann tilstede tar det ikke lang tid før han er frempå og søker kontakt. Fra tid til annen sjekker han at vi fortsatt er tilstede, før han ubekymret fortsetter på sin ferd.

Det er ikke noe galt med sønnen vår. Men i et system der det er lite rom til å ta individuelle hensyn, så oppstår det ofte en forventning om at det er barnet som skal tilpasse seg omgivelsene, og ikke omvendt.

Idealene som brast

Før jeg fikk barn nikket jeg bifallende når politikere forklarte at kontantstøtten hindret likestillingen. Jeg syntes det var rart at kvinner kunne velge å «kaste bort» utdannelsen sin på å være hjemme og passe barn. Hvert valgår har jeg samvittighetsfullt avgitt min stemme til Arbeiderpartiet, for takket være dette sosialdemokratiet har jeg fått skolegang, helsetjenester og høyere utdannelse – til tross for at jeg ikke har rike foreldre.

Da vi for en uke siden bestemte oss for å ta vår ettåring ut av barnehagen kjentes det derfor som om jeg brøt samfunnskontrakten og gjorde noe svært upassende. For Arbeiderpartiet, i tillegg til SV og Rødt, har gått til valg på å fjerne kontantstøtten, blant annet fordi de mener det hindrer kvinners økonomiske selvstendighet og er med å sementere tradisjonelle kjønnrollemønstre.

For meg kjennes det som at jeg har mistet fotfestet etter at jeg ble mor.

—  Cecilia Ingulstad

I debatten om kontantstøtten kan man ofte få inntrykk av at skillelinjene går mellom høyre- og venstresiden i politikken, og mellom valgfrihet og likestilling. Jeg ble derfor overrasket da jeg oppdaget at MDG, et blokkuavhengig parti, gikk til valg på å beholde kontantstøtten for barn mellom ett og to år, og med flere barnehageopptak etter ett år. I partiprogrammet skriver MDG at de ønsker seg et samfunn med mindre stress og press, og der man har mer tid til familie og venner.

Dette ønsket tror jeg vi er mange småbarnsforeldre som kjenner oss igjen i. Det er få som ønsker seg tilbake til en tid der kvinner ble forventet å stå underdanig ved kjøkkenbenken og passe barn. Samtidig tror jeg vi er er mange som undrer på om det er fremtiden at to foreldre skal sjonglere tre årsverk, der de løper mellom jobb, barnehage og hjemmet.

Kontantstøtten gir mulighet til å organisere familielivet på en annen måte enn det arbeidslivet legger opp til, mens en ventestønad signaliserer at barnehage er det eneste rette

—  Cecilia Ingulstad

Ventestønad og kontantstøtte er ikke det samme

Høyre, Venstre, SV, Ap og Rødt gikk til valg på å avskaffe kontantstøtten. Partiene vil erstatte den med en ventestøtte til foreldre som har søkt om barnehageplass, men ikke fått det. Men ventestønad er ikke det samme som kontantstøtte.

Kontantstøtten gir mulighet til å organisere familielivet på en annen måte enn det arbeidslivet legger opp til, mens en ventestønad signaliserer at barnehage er det eneste rette og at det viktigste arbeidet foreldre gjør er det de gjør i sitt lønnede yrke. Det å passe på barn blir da følgelig noe sekundært, det har ingen egenverdi fra samfunnets perspektiv.

For meg kjennes det som at jeg har mistet fotfestet etter at jeg ble mor. Jeg ønsker meg samfunnets anerkjennelse, men jeg får det ikke til å gå opp med det jeg ser at er best for min familie og mitt barn.

Min oppfordring til den nye regjeringen er å anerkjenne at foreldreskapet, og det å kunne være tilstede for sitt barn, er et viktig bidrag til samfunnet. Denne anerkjennelsen kan de vise gjennom politisk handling, som å hegne om kontantstøtten og å gjøre det mulig å tilpasse barnehagestart etter barnets behov. Ved å gjøre dette kan de vise at de verdsetter den formidable innsatsen foreldreskapet innebærer, og som dessverre altfor ofte er usynlig.

Det undrer meg at vi så ofte snakker om barn som en hindring for karriere, produksjon og prestasjon, men er det ikke barna som er vårt viktigste oppdrag?

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt