Maria-debatten har vært skremmende

Gyrid Gunnes

Stipendiat ved VID

I anledning treårsdagen for metoo-bevegelsen hadde jeg kronikken «Et teologisk perspektiv på Me too» på trykk i Vårt Land den 13. oktober. Innlegget var ikke en historisk-kritisk lesning av bebudelsesfortellingen, ved å påstå at bebudelsen enten skjedde sånn eller slik. Innlegget var heller ikke en introduksjon til teologisk og feministteologisk forskning på denne bibelteksten. Dette ville krevd større plass enn et skarve leserinnlegg.

Våre egne erfaringer i møte med Bibelen

Bakgrunnen for teksten var lesningen av journalist Mathilda Gustavsons kloke bok Kubben (2019), om relasjonen mellom Svenska Akademien og «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault, som per i dag er dømt for voldtekter. Boken har et dramaturgisk grep som er underkommunisert i norske anmeldelser av boken: i tillegg til å dokumentere Gustavsons gravearbeid for den svenske avisen Dagens nyheter, består boken av intervjuer med flere av ofrene. Her forteller kvinner om hvordan miksen av aldersforskjell mellom dem selv og Arnault, posisjonsmessig asymmetri, mangel på gjennomsiktige arbeidslivsstrukturer, samt Arnualts sterke offentlige og bejublede posisjon gjorde det svært vanskelig for kvinnene å tenke om det de hadde opplevd som et overgrep.

Gustavsons tekstlige grep gir et fremtidsperspektiv på seksuelle overgrep: Overgrepet handler ikke kun om noe som skjedde, men om hvordan man lever med disse erfaringene som tolkende og reflekterende mennesker. Å bruke metoo som teologisk brille for bebudelsesteksten handler om å utføre, slik Inger Marie Lid påpeker 21. oktober, det som er teologiens oppgave, nemlig å spørre hvordan ulike menneskelige erfaringer former lesningen av bibeltekstene: Hvilke lesninger ville oppstått, hvis kvinnene i Gustavsons bok satt i benkeradene på Maria budskapsdag?

LES OGSÅ: Vårt Lands debattleder: Vi trykket ikke Gunnes sitt innlegg bare for å provosere

Skremmende debatt

Jeg er både overrasket og skremt over mengden av negative reaksjoner. Overrasket, fordi man skulle trodd at bidrag til åpne debatter om kirkens arbeid med bibeltekster hvor sårbarhet, utsatthet og maktasymmetri er i spill, er uhyre viktig. Skremt, for om de som blygselsløst avviser slike perspektiver evner å være gode fagpersoner - som sjelesørgere og liturgier - i møte med kvinner og menn som lever med erfaringer som Gustavsons bok beskriver.

Hvordan skal sokneprest Trond Løberg kunne være troverdig som profesjonell hjelper i møte med menneskers fortellinger om overgrep, når kritiske lesninger av bibeltekster som tematiserer kjønn, makt og seksualitet stemples som «utrerte», «destruktive» og «ekstreme»? Hvorfor skal kvinnene i Gustavsons bok komme i kirken, hvis predikanten helst vil snakke om Maria som «herrens fattige», fordi dette er et perspektiv som passer prestens verdensbilde bedre enn et makt- og kjønnskritiske perspektiv, slik den katolske presten Halvard Thomas Hole hevder. En kritikk av Hole betyr selvsagt ikke at å tolke Maria som «herrens fattige» er et illegitimt perspektiv. Men det betyr at det er dypt urovekkende for kirkens møte med overgrepsofre at alternative perspektiver avvises fordi de ikke passer inn i predikantens forestillinger.

En modig debattant

Jeg har satt stor pris på alle som har skrevet innlegg som utdyper mitt innlegg, som Inger Marie Lied, Halvor Moxnes og Per H. Andersen. Men i mine øyne er det viktigste som har kommet ut av denne debatten ikke støttende holdninger til meg, men ordene til den modige, anonyme tidligere teologistudenten, som skriver 21. oktober: «For jeg har selv vært utsatt for overgrep. Det første og grunnleggende overgrepet var at det ikke var lov å si nei. Spesielt ikke overfor Gud. Gud skulle det alltid sies ja til. Dessuten skulle mitt forhold til Gud også vise seg i mitt forhold til min neste. Jeg skulle tjene, jeg skulle gjøre godt».

Sitatet setter på spissen hvordan bibeltekster og menneskelige erfaringer flyter over i hverandre. Mennesker tolker livene sine gjennom fortellinger, og leser fortellinger i lys av erfaringene våre. Verden blir forståelig for oss gjennom å fortelle oss selv inn i historier, og historier trer frem som relevante fordi de handler om det vi erfarer i våre liv. Hvilke bibelfortellinger som fortelles og hvordan disse fortolkes av dem som har makt til å offentlig tale i kirken er derfor av stor betydning, og går på utsiden av historisk-kritiske spørsmål om hva som skjedde.

LES OGSÅ: Geir Hellemo: «Maria er ikke snill og føyelig. Tvert i mot er hennes lydighet revolusjonær»

Vi må være årvåkne

Bibeltekster brukes til å legitimere, og erfares som legitimerende av handlinger som ligger utenfor spørsmålet om hva som er bibeltekstens historiske og sosiale kontekst. Den anonyme stemmen beskriver hvordan overgrepets vold/grenseoverskridelse ble legitimert (og opplevdes som legitimert av?) Marias entydige ja til en som hadde mer makt enn han/henne. Så lenge slike erfaringer finnes, både som relasjon og som fortolkning av relasjoner, er det all grunn til å lese bibeltekster med en særlig sensitivitet for kjønn, maktforskjeller og seksualitet.

Gjennom slik refleksjon trener den bibellesende enkeltperson og det bibellesende kirkelige fellesskap på en årvåkenhet for møtet mellom liv og bibeltekster: uansett hvilket funksjonsnivå man lever med er det både teologisk og etisk nødvendig å reflektere kritisk over hvordan bibeltekster om helbredelse kan leses som en instrumentalisering av mennesker som lever med funksjonsnedsettelser, slik Inger Marie Lid beskriver.

LES FLERE DEBATTINNLEGG I MARIA-DEBATTEN:

• Halvor Moxnes: «Det er ikke urimelig å reflektere over bildet av Maria i lys av Me too»

• Prest i Den danske folkekirken: «Jo, Maria samtykker»

• Ingebjørg Nesheim: Kirken har vært en sentral pådriver i mytedannelsen av Maria

---

Fakta:

---