Den skjøre dømmekraften

Kari Halstensen

Psykolog og PhD-kandidat i religionspsykologi

TV-dokumentaren om det som gikk så fryktelig galt i Knutby har gjort sterkt inntrykk på mange, fordi aktørene fremstår som så vanlige og menneskelig gjenkjennelige. Det finnes mange mulige svar på hvorfor helt gjennomsnittlige personer kan trekkes inn i noe så fremmed og uforståelig. Et av svarene er like enkelt som det er skremmende: Det hendte, fordi alle vanlige mennesker kan miste dømmekraften.

• LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Menigheten som ble et helvete»

Paralleller til Tomas Quick-saken

En mulig vei til større kunnskap om de kreftene som kom ut av kontroll i Knutby, går via en annen fortelling om et fellesskap som mistet dømmekraften. Gjennom 2000-tallets første tiår ble Sverige skremt og rystet først av Tomas Quicks lange rekke av drapstilståelser. Og siden av rettsskandalen som ble avslørt da den oppdiktede seriemorderen fant tilbake til seg selv og kunne møte verden uten å lyve – nå med sitt fødenavn, Sture Bergwall.

Bergwall var dømt til tvunget psykisk helsevern etter å ha begått et ran. Han var innlagt på sikkerhetsavdelingen ved Säters Sjukhus i Falun. Ensom og utsultet på god oppmerksomhet, begynte han å lyve om at han hadde begått grufulle drap. Løgnene ga ham sårt tiltrengt menneskelig kontakt. Psykologer og psykiatere lyttet med intens interesse. Tomas Quick sto ikke tilbake for berømte, amerikanske seriemordere. Og i USA hadde psykiatrisk kompetanse fått mer betydning og mer respekt etter at den fant sin selvsagte plass i politiet og i spektakulære rettssaker.

Plutselig var lille Falun koplet til en mye større verden – og flere fagpersoner både på Säters Sjukhus og i politi og påtalemyndighet fikk forventninger om storhet og berømmelse. De var på vei til å få sitt gjennombrudd som de fremstående fagpersonene de alltid hadde vært. Fellesskapet i gruppen som jobbet med seriemorderen Quicks forbrytelser ble stadig tettere og varmere.

Begge miljøene slapp taket i etikk og moral

Dette har flere tydelige paralleller til det som hendte i Knutby. Også der ble fellesskapet tett og umistelig for enkeltindivider. Og i det tette, lukkede fellesskapet vokste troen på at de hadde Kristi brud hos seg frem. Dette skapte en forventning om at det en dag skulle bli synlig for alle at menigheten i Knutby var betrodd en helt spesiell oppgave.

Gjennombruddet lot imidlertid vente på seg, og gradvis ble forventningen om storhet byttet med frykt for å bli forkastet og fordømt. Fellesskapet endret seg til en alles kamp mot alle. Og noen ledere begynte å bruke vold for å opprettholde kontrollen.

Heller ikke fagpersonene rundt Quick-saken fikk sitt gjennombrudd. De fant aldri det avgjørende beviset som tok bort all tvil om at tilståelsene var sanne. Over tid tok de i bruk manipulative metoder for å underbygge det de trodde var sant. Gradvis slapp de taket i faglige og etiske krav som følger profesjonelle roller.

• LES OGSÅ: «Har man erfaring fra karismatiske sammenhenger, er det rikelig med gjenkjennelse å finne i Knutby»

Menneskelige dagdrømmer

Det sektlignende fellesskapet rundt Tomas Quick ble oppløst. Et nettsøk på Quicks psykolog gir svært få treff. Hun har lykkes med å viske ut veldig mange av sine egne elektroniske spor. Heller ikke pinsemenigheten i Knutby eksisterer lenger. Både Kristi brud og den mest sentrale pastoren har søkt seg helt bort fra all oppmerksomhet.

Og nettopp her kan vi komme på sporet av en viktig innsikt: Både krisen i Knutby og den smertefulle fortellingen om Tomas Quick har rot i helt menneskelige dagdrømmer som vokste ut av proporsjon. Hvis vi ikke innser den allmenn menneskelige sårbarheten for at dette kan skje, øker faren for at det kan skje igjen.

Angsten for det vanlige

«Det er den draumen me alle ber på at noko vidunderleg skal skje», skriver Olav H. Hauge i sitt mest berømte dikt. Oftest hører eller leser vi det som en oppfordring til å gi rom for å drømme og som en oppmuntring til å strekke seg dit hjertet vil. Det finnes imidlertid bakgrunnsopplysninger som tyder på at Hauges dikt kan være skrevet i dyp psykisk smerte. Det kan lese og forstås som en skildring av angsten for at det fantastiske ikke skal skje. Og kanskje er det denne angsten for at livet skal bli for vanlig og gjennomsnittlig som klipper over kontakten med de klare tankene når vi trenger dem som mest.

Det er den drømmen vi alle bærer på som gjør oss så sårbare når vi tror at noe fantastisk kan skje i våre små, enkle liv. Det er den drømmen vi alle bærer på som gjør at vi kan miste dømmekraften.

LES MER OM KNUTBY-SAKEN:

• Erling Rimehaug: «Jeg kjente meg igjen i tidligere Knutby-pastor Peter Gembäck»

• Knutby-pastorer i retten for overgrep og vold

• Alf Gjøsund: «Først når vi ser at sektmedlemmer er som folk flest, kan vi gjøre noe med problemet»

---

Fakta:

---