Jeg ble banket opp av politiet i New York. Traumene forlot meg aldri

Joseph Kendall

Forfatter, far og tidligere skuespiller og modell

Jeg ønsker å ta dere med til East Village i New York på 70-tallet. Jeg var ung og ambisiøs og hadde startet mitt første studieår som student ved Hampton Universitet. Hjemme på ferie besøkte jeg en kveld en god venninne. På vei hjem gikk jeg sakte oppover langs 10th Street og kjente på gleden og stoltheten over å være en ung mann med håp for fremtiden. Da jeg nærmet meg busstoppet mitt, så jeg bussen komme og la på sprang for å rekke den.

Den bussen skulle jeg imidlertid se langt etter. Plutselig sto jeg foran to hvite politimenn ikledd mørke regnfrakker. De angrep og utførte brutal vold mot meg i flere timer. Uten forvarsel og uten spørsmål, slo de livet gradvis ut av meg. Jeg var som et bytte, uten å angripe.

«Hold kjeft, neger»

På en veldig merkelig måte var jeg sterk midt oppi det hele. Kanskje hadde det å gjøre med at jeg på den tiden var en varsity-fotballspiller og var vant til å ta imot et slag eller to. Men dette var likevel annerledes. Jeg gjorde ikke motstand, men forsøkte til liten nytte å beskytte meg mot de brutale slagene mot hodet. Som følge av slagene sprakk skallen. Jeg var i totalt sjokk. Blødende forsøkte jeg å komme meg fri, men snublet bakover. Jeg forsøkte å få til en dialog: «Hvorfor gjør dere dette, hvorfor?» Politiet ropte tilbake: «Hold kjeft, neger» og fortsatte den endeløse torturen.

Den dag i dag ser jeg ingen åpenbar grunn til volden, bortsett fra at betjenten hadde frihet til å tillate seg å gjøre det. De ringte til slutt en politibil og arresterte meg. Under bilturen til 6. distrikt i New York ble jeg kontinuerlig banket opp mens hendene var bundet fast. Traumene forlot meg aldri, de ligger dypt forankret i cellene mine, hjertet, sjelen og hjernen min.

• LES OGSÅ: Vi må forholde oss helt individuelt til hver enkelt muslim. Gjør vi ikke det, er vi islamofobe

Frykter samtalen. På 1970-tallet fantes det ingen smarttelefoner med videokamera. Dermed kunne politivolden og den rasistiske brutaliteten gå ukontrollert hen. Alt de fikk av straff var en smekk på håndleddet. Utover det eksisterte det ingen strafferettslige sanksjoner. Det fantes heller ingen rettferdighet i domstolene på den tiden.

Jeg ble oppfordret til å erklære meg skyldig for å unngå ytterligere straff og trakassering fra politiet. På den måten fikk jeg muligheten til å få fjernet siktelsen og slapp at den ble stående på rullebladet, noe som kunne ha påvirket hele livet mitt. Ved tilbakeblikk er jeg heldig som fortsatt lever og kan fortelle denne historien. Jeg er fult klar over at jeg kunne ha mistet livet denne kvelden i New York.

I 1992 flyttet jeg til Norge. I dag bor jeg i Bergen og er far til fire nydelige sønner. Jeg er her for å elske, utdanne og beskytte dem med livet jeg har fått. Men jeg frykter at det er på tide å ta den samtalen som man tar med barn som vokser opp i afroamerikanske hjem i USA. Nemlig sannheten om rasisme. Det skjer fremdeles i landet der halve familien min bor. Og tenk om mine sønner reiser til USA og bestemmer seg for å studere eller bo der en stund?

21. århundres lynsjing

Den siste tiden har sosiale media satt søkelys på flere drap mot svarte. Som for eksempel mordet på Ahmuad Arbery, som ble skutt og drept i februar etter å ha blitt jaget som et vilt dyr mens han jogget. En lynsjing fra det 21. århundre i daglys. Det forferdelige faktumet er at George Floyd, Breonna Taylor, Eric Gardner og Ahmuad Arbery bare er de mest kjente sakene. Utallige andre navn kan legges til listen av ofre.

Den virkelig vanskelige biten å forstå er at dette ikke stopper. Hvorfor endres det ikke? Det verste er at 1000 navn kan legges til hvert år, og at det har vært slik i veldig lang tid. Det er faktisk mer enn 20.000 mennesker drept siden år 2000, og de fleste av sakene fikk aldri mer enn en nekrolog eller en fotnote i avisen.

Ikke rart at sorte amerikanere, afro-amerikanere, latinamerikanere og andre fargede er lei og oppgitt når de utgjør flertallet av de som blir drept.

En ung, svart mann i tenårene vet i dag at det er 1/1000 sjanse for at han kan forventes å bli drept før han fyller 36 år. Å bli drept av politivold er den viktigste dødsårsaken blant svarte menn mellom 20 og 35 år. Den menneskeskapte terroren mot sorte i USA skaper traumer gjennom generasjoner.

USAs store synd

Å være her i dag, for å kunne fortelle min egen historie om frykten og traumene jeg bærer på, om brutaliteten og den hatske lovløsheten mot fargede menn i USA, er viktigere enn noen gang. Men dessverre er det mer til historien. Politiet er ikke de eneste som dreper sorte mennesker. Mens USAs føderale myndigheter klassifiserer andre som terrorstater, er det på tide at de redegjør for sine egne rasistiske forbrytelser mot sitt eget folk. Det er tydelig at det er på tide å slutte å kaste stein i glasshus, men i stedet se på sitt eget hus.

Jeg skriver dette med tungt hjerte. Ulikhetene i rettferdighet er historisk nedfelt i amerikansk historie og kultur. I 70 år av mitt liv er dette noe jeg har kjent gnage i margen og hogge i brystet. Brutaliteten mot sorte mennesker er USAs store synd.

Hvor går vi herfra? Hvordan endrer og reformerer vi politiet? Hvordan stopper vi drapene og politivolden mot det sorte og afro-amerikanske samfunnet? Lynsjingen verden har vært vitne til den siste tiden må føre til handlinger.

Dette kan bli den perfekte stormen som fører til endringer for alltid.

LES MER:

• Michelle Tisdel vil formidle historien: – Vi glemmer at antirasisme har en historie i Norge

• Lars Gilberg: «Derfor kneler fotballstjernen Paul Pogba»

• «Trump sier han er presidenten for lov og orden. Det har appell blant USAs hvite kristne»