En bærekraftig befolkning

Barn symboliserer gjerne fremtiden, noe nytt, det tvinger dem som har brakt dem til live å skue fremover og utover seg selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at barnløshet ofte forbindes med det motsatte. Kvinner som skriver om at de ikke ønsker seg barn får gjerne høre at de «egoistiske» og for opptatte med «selvrealisering».

Alternativt oppfattes barnløsheten som en tragedie eller en mangel i forholdet. Bibelske Abraham og Sara som så gjerne vil bli foreldre, er blant arketypene på det siste, inntil Gud endelig gir dem en sønn.

Les også: Erna Solberg har en nyttårsdrøm

Grenser for politikk. 

Med statsminister Solbergs nyttårstale er barnet også innlemmet i kampen for en stabil vekst i bruttonasjonalprodukt, velferdsstat og i å demme opp for eldrebølgen. Det samlede fruktbarhetstallet i Norge har aldri vært så lavt som det er nå: 1,62 barn per kvinne.

Vanligvis er konservative politikere opptatt av grenser for politikk. Når de nå setter reproduksjon på agendaen, er det derfor litt påfallende. Og kritikken har haglet: Dersom statsministeren er så bekymret for at vi om få år vil mangle skattebetalere, hvorfor ikke la de mindreårige asylsøkerne få bli, eller ta i mot flere fra flyktningleirene på Lesvos – særlig nå som rapportene derfra blir stadig dystrere?

Kaldt nedover ryggen. 

Spørsmålene er etter min mening betimelige, særlig når de kort tid etter følges opp av tidligere justisminister Per Willy Amundsen (Frp). Her får saken en helt ny omdreining. Nå handler det ikke lenger bare om befolkningsvekst, men om at «befolkningssammensetningen skal være bærekraftig».

Jeg må si det: Det går kaldt nedover ryggen min når jeg leser Amundsens uttalelser til TV 2 om å differensiere i barnetrygden etter et visst antall barn i frykt for innvandrerfamilier med «stor fødselsproduksjon» (11.01.19). Noen er likere enn andre.

Man kan si mye om Michel Houellebecqs roman Underkastelse som kom i 2015, men det var hit tankene umiddelbart vandret. Også her er lave fødselstall et viktig og underliggende motiv. I romanen erklærer hovedpersonen Michel på et tidlig tidspunkt at «nå kommer det ikke nok barn lenger, så nå er løpet kjørt».

Les også: «Hent flyktningar til Norge frå Lesvos»

Kontrollerer fremtiden. 

Senere i romanen blir Michels spådom mer konkret: «Den som kontrollerer ungene, kontrollerer fremtiden», forteller en slags «ekspert» på det fiktive nyopprettede muslimske partiet som har stilt til valg. Også her hersker det en bekymring for at den kronisk franske delen av befolkningen får for få barn.

Vold bryter etter hvert ut, og den ytterliggående høyresidebevegelsen – «de identitære» – er involvert. Fiksjonen kan leses som en allegori over den høyst virkelige og dypt rasistiske konspirasjonen om et fremtidig «Eurabia».

Et aktivt valg. 

«Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Slik får jomfru Maria beskjed om at hun skal bli mor. Siden den gang har menneskeheten beveget seg langt. Prevensjonsmulighetene er så gode at valget ikke lenger står om du skal begynne å bruke prevensjon, men om du skal slutte: Foreldreskapet er noe som velges. Det er et gode.

Å legge samfunnsøkonomiske nyttevurderinger til grunn for et slikt valg, derimot, er mindre tilrådelig. For den store fortellingen om det å få barn er ikke lenger like intuitiv og selvinnlysende. Klimaendringer, flyktningleiren i Moria og annen urett rokker ved den underliggende forventingen om en god verden og en god fremtid.

I Vårt Land kunne vi i forrige uke lese om Maja Sørheim, som helt velger bort å få barn. Av hensyn til miljøet.

Og hva med vår forpliktelse overfor de som allerede lever?

Les også: Velger barnløshet for å redde miljøet 

Morskap. 

Et alternativ til familiens privatliv er å strekke seg ut mot verden og dens pågående kriser. Det er det Sheila Heti, forfatteren av boka Morskap tar til orde for: «The whole world needs mothering», skriver hun. Det tror jeg og. Verden trenger omsorg.