Nære, snevre gudstjenester

Den norske kirke innførte i 2011 ny ordning for gudstjeneste, hvor den nye liturgien skal springe ut av kjerneverdiene fleksibilitet, involvering og stedegengjøring. Disse verdiene gjenspeiler et ønske om å gjøre gudstjenesten nær, aktuell og relevant. At det ikke har skjedd uten en viss friksjon, er knapt noen overraskelse.

Som det har fremkommet av en relativt fersk forskningsrapport, har behovet for kirkegjengernes gjenkjennelse av liturgien tapt på bekostning av fleksibilitet og lokal tilpasning. Mange hilser fornyelsen velkommen, mens andre føler seg fremmede overfor forandringene som reformen har bragt med seg.

LES MER: Når folkekirken våkner

Tradisjon og relevans

For de som er blitt fortrolige med liturgiens ord og gester, er de ikke uten videre utskiftbare. Etter hvert rommer ord og gester lag på lag av erfaringer og minner fra tidligere gudstjenestefeiringer. Der de rokkes ved, berøres gudstjenesten gjenkjennelighet. På den andre siden innebærer en levende tradisjon evnen til stadig å fortolke seg selv i møte med nye tider. Uten relevans står gudstjenestens uttrykk i fare for å bli tilbakeskuende og museale.

Både de som hilser gudstjenestereformen velkommen og dens skeptikere kan vise til gode grunner. Men hele tanken om å reformere gudstjenesten reiser også enda mer fundamentale spørsmål. De dreier seg om gudstjenestens tid, forstått som nåtidens forhold til fortiden og fremtiden. Gudstjenesten skal la budskapet om den treenige Gud vinne kropp og uttrykk, her, på dette sted, i vår tid.

Men her ligger en fare. Kan ikke fokuset på det nære og samtidige, det stedegne og relevante, fortrenge et mer vidtfavnende perspektiv på den tiden gudstjenesten innlemmes i? For budskapet er ikke først og fremst vårt. Det kommer til oss fra en fjern fortid, og peker mot en fremtid hinsides vår samtid.

LES OGSÅ: Smerten og det inkarnerte menneske

Fortiden og fremtiden

Enhver gudstjenestefeiring, som all fortolkning av en gammel tekst, er en form for erindring. Man kommer nå og på dette sted i hu noe som har skjedd på et annet sted og i en forgangen tid. Det er ingen tvil om at i hukommelsen av fortiden står sentralt i den jødisk-kristne tradisjonen. I Det gamle testamente prentes det stadig inn hvordan man skal komme Herren i hu, hans lov og velgjerninger – ikke minst utfrielsen fra Egypt som løper som en tråd gjennom store deler av den gammeltestamentlige veven.

Men også begivenhetene som Det nye testamente vitner om, skal holdes fast i erindringen. Nattverden innstiftes med ordene «Gjør dette til minne om meg». Minnet skal favne at Gud har gitt seg fullt ut til kjenne på et historisk tidspunkt, i personen Jesus fra Nasaret, hans liv, død og oppstandelse.

Når gjenkjennelse er viktig i dette perspektivet, er det ikke fordi en skal føle seg hjemme i liturgien, hvor viktig det enn måtte være. Det er snakk om stadig å kjenne igjen hendelser som er gått forut for enhver gudstjenestefeiring – hendelser som gudstjenesten tar opp i seg og gir gjensvar til. Slik sett er ikke fortiden noe vi bare skal vende oss mot, men en gave som kommer til oss fra en annen tid.

Ser man nærmere etter er ikke den gammeltestamentlige erindringen bare et spørsmål om å minnes det Herren en gang har gjort. Det Herren har gjort for sitt folk peker også inn i fremtiden, når Herren igjen vil oppfylle sitt løfte. Ikke mindre sentralt står løftet og fremtiden i Det nye testamente. Jesu forkynnelse av Guds rike, oppstandelsen og løftet om hans gjenkomst – alt dette er knyttet til forventninger til en tid som ennå ikke er.

Avgjørende deler av den kristne tro venter på en annerledes fremtid som skal bryte inn og komme oss i møte. Når det forholder seg slik, kommer en paradoksal struktur til syne: Erindringen om fortiden inneholder et løfte om fremtiden. Fortiden peker forbi oss og fremover.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sette strek over

Gudstjenestens nåtid. Hva da – bør vi sette strek over fornyelse av gudstjenesten, for slik å holde minnet intakt? Antagelig ikke. Historiske vesener som vi er, lever vi under stadig endrede forhold. Hva et uttrykk betydde i går, betyr ikke nødvendigvis det samme i dag. Dette er gjentagelsens paradoks: man kan bare gjenta det samme ved å forandre. Å insistere på de gamle formene, garanterer på ingen måte at budskapet forblir det samme; å endre for mye betyr at man ikke lenger bevarer den samme. På denne stramme linen må enhver reform stå sin prøve.

Jeg er ikke bekymret for kirkelig fornyelse og endring i og for seg. Hvis jeg er bekymret, er det for at vekten på det stedegne og samtidige skal bringe med seg en innsnevret tidsforståelse. Gudstjenestens nåtid er riktignok ufrakommelig, for det er her og nå troen blir legemliggjort, nå ordet forstås og her sakramentene tilkjennegir Guds nærvær. Men gudstjenestens nåtiden er likevel ikke midtpunktet, omkranset av fortid og fremtid. Nåtiden er ikke et sentrum som vi besitter, men et foreløpig oppholdssted som uavlatelig mottas som gave. Denne gaven skjenkes oss fra to hold: fra en fortid som har gått før oss, og fra en fremtid som skal komme oss i møte.

Fornyelse, stedegengjøring, involvering, relevans og så videre – de er alle legitime anliggender, all den tid de makter å gjøre det store, guddommelige perspektivet tilgjengelig.

Espen Dahl er professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.