Smerten og det inkarnerte menneske

Det hører til vår natur at vi kan kjenne når noe gjør vondt. Smerten synes å være blant de mest klare, nærmest selvinnlysende, fornemmelser vi har. Likevel er det ikke enkelt å beskrive hva smerte egentlig er, enda mindre hvilken mening den formidler – om den i det hele tatt har noen.

Påtrengende nærvær

Det er knapt nødvendig å påpeke at fysisk smerte er kroppslig, til og med kroppslig på en uhørt konkret måte: Det gjør vondt akkurat her, akkurat nå!

Den opplevde kroppen er vårt nærmeste jeg. Det er gjennom mine bevegelser og sanser at jeg kan erfare verden rundt meg. Men underlig nok er kroppen vanligvis fraværende for meg. Når jeg leser en bok, ser en film, til og med når jeg går opp i en fysisk krevende aktivitet, er jeg knapt oppmerksom på min egen kropp, men helt og holdent fortapt i det jeg holder på med. Kroppen forsvinner selvsagt ikke, men den blir likesom gjennomsiktig for meg, umerkelig.

På et øyeblikk gjør smerten kroppen nærværende igjen. Det er som en magnet som skifter poler. Der jeg før ble trukket utover, trekkes jeg nå med full kraft innover, mot den sviende kuttskaden i fingeren eller den verkende tanna.

Når smerten gjør kroppen så ufrakommelig nærværende, er det fordi smerten er avstandsløs. Det er ingenting imellom meg og det vonde, ikke noe distansert blikk, ingen frigjørende tanke.

Men har smerten mening? I seg selv, som vond, synes den å konkretisere det meningsløse. Men om det likevel er skrevet inn en beskjed i den, må denne beskjeden på en eller annen måte handle om kroppen.

Kroppsløs kultur

Vår kultur har blitt omtalt som kroppsløs. Ved siden av innflytelsen fra den kristne og greske arven er det spesielt 1600-talls filosofen René Descartes som er gjort til skurken i denne historien. Etter hans oppfatning er det en uoverstigelig forskjell på det immaterielle sinnet og den materielle kroppen.

Descartes forstår kroppen som et hylster for det virkelige jeget – det tenkende jeget – med sitt distanserte forhold til verden. Ikke bare den tankemessige arven, men også våre kulturskapte omgivelser former vår avstand til kroppen. Vi kan beskytte oss og avlaste oss med innretninger som gjør vår kroppslige væremåte stadig mindre påtrengende.

På samme tid omgir vi oss også med treningsstudioer, vi øver yoga og benytter andre former for kroppsterapi. Vi kan pumpe kroppen opp eller slanke den, trene den eller avspenne den – manipulere den plastisk om vi vil. Det synes derfor som om vi likevel ikke har glemt kroppen, vi er nærmest fiksert på den.

Betyr det at kroppen endelig har vendt tilbake i kulturen? Kanskje ikke helt. Kanskje er yogaen og kroppsmodifiseringen bare et annet uttrykk for en kultur som ikke har forsonet seg med sitt kroppslige grunnlag. Kroppen betraktes jo ikke som noe man grunnleggende sett er, men noe man har. Rett nok ikke som et hylster for tanken, men stadig som en utside, åpen for manipulering og omforming.

Det er som om vi ikke helt har tatt bolig i kroppen, eller, med et uttrykk fra teologien, ikke helt lar oss inkarnere. Vi har blitt, med filosofen Charles Taylors uttrykk, eks-karnerte: rykket ut av kroppen og satt på betraktende avstand til oss selv og verden. Det er i den kristne kulturen, ikke minst den protestantiske, at eks-karnasjonen har blitt drevet lengst, hevder han.

Ekskarnasjonen er uheldig fordi den innebærer at vi taper den direkte tilgangen til en rekke lag av kroppsnære erfaringer og symboler. Og nettopp slike erfaringer og symboler har tradisjonelt vært bærende for de kristne ritualene. Eks-karnasjon er rett og slett paradoksal, siden den kristne troen står og faller med én hendelse: at Gud selv antok kropp og ble menneske.

Smerte og inkarnasjon

Om smerten har en beskjed til oss, er den antagelig denne: Kroppen er ikke noe vi har, men noe vi er. Smerten blokkerer enhver flukt fra kroppen, opphever distansen og holder oss fast, som inkarnerte. Det er jo nettopp det som er så uutholdelig med smerten: at det ikke finnes noen tilbaketrekning fra dens påtrengende kroppslige nærvær.

I kirkens første århundrer var det heftige strider om hvordan forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige ved Kristus skulle forstås. For den greske tanke var det uhørt at den evige og ubevegelige Gud skulle bli menneske, og bedre ble det ikke at dette menneske skulle ligge under for menneskelige egenskaper og affekter.

Men hvorfor ble nettopp smerte en av prøvesteinene for tanken om Guds inkarnasjon? Kan hende var det fordi ikke noen andre erfaringer gjør menneskekroppen så ufrakommelig nærværende som smerten. Under denne synsvinkelen trer også en ofte lite påaktet side ved korset frem.

Korset er sant nok uttrykk for forsoning, men også stedet hvor Gud selv så å si nagles fast til sin egen menneskelig kropp. Han stiger nettopp ikke ned fra korset, men i smerten bringes inkarnasjonen til sitt ytterste: Her, i smerten, er den korsfestede Gud uten forbehold og distanse utlevert til den menneskelige kropp.

I en tid som strever med å komme til rette med kroppen, er det verdt å minne om disse sidene ved den kristne fortellingen. Kors, smerte, inkarnasjon - alle peker de inn mot at forståelsen av det sant menneskelige er forbundet med et syn på mennesket som et ufrakommelig kroppslig vesen.

Espen Dahl er professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.