ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Mørke skygger over Afrika-handel

Nordmenn og regjeringen vil gjerne handle mer med Afrika. De har neppe olje fra en afrikansk diktator fremst i tankene.

ANNONSE
ANNONSE
Meninger

En meningsmåling utført av Opinion for Fellesrådet fra Afrika viser at 90 prosent av dem som har noen oppfatning om spørsmålet, ønsker mer handel med afrikanske land. Et gledelig tall, men knapt overraskende. Hvem kan være mot mer handel for å skape utvikling på verdens fattigste kontinent?

LES MER: Vi vil handle mer afrikansk

Blomster og kaffe

De fleste av oss ønsker velkommen handel som skaper arbeidsplasser og vekst i sør. Vi kjøper gjerne blomster fra Tanzania, kaffe fra Kenya og kjøtt fra Namibia. Industrivarer produseres det som kjent lite av i Afrika, et kontinent som først og fremst er kjent som råvareleverandør, ikke minst til den sterkt forurensende «verdensfabrikken» Kina.

For regjeringen er økt handel med afrikanske land en ønskesak. Selv om de rødgrønne, særlig med Erik Solheim som utviklingsminister, også var ivrige etter å promotere investeringer og handel med utviklingsland, så er dette enda mer forbundet med høyresidens tankegang: Effektiv bistand er bra (bare den ikke går til altfor mange land), men handel og vekstskapende investeringer er viktigere.

FØLG OSS PÅ FACEBOOK OG TWITTER

Økonomisk vekst

Handelstallene med Afrika peker oppover, og norske bedrifter stiller opp når departementene tidvis inviterer til rundreise til et kontinent som kan skilte med sju av de 10 raskest voksende økonomiene i verden. De blir blant annet fristet med en raskt voksende afrikansk middelklasse, altså konsumenter som også kan være interessert i norske produkter.

Sannheten er litt mer nyansert. Riktig nok vokser økonomien i mange afrikanske land raskt, men det skjer fra et ekstremt lavt nivå. Dessuten kommer veksten i foruroligende liten grad den jevne afrikaner til gode.

Ifølge samfunnsviteren Morten Jerven teller ikke den nye middelklassen i Afrika 34 prosent av befolkningen, slik Den afrikanske utviklingsbanken (ADB) anslo i 2011, men snarere et par prosent av husholdningene som tjener minst 20.000 dollar årlig.

LES MER: – Kortreist mat ikke alltid mest miljøvennlig

Oljeinvesteringer

Trolig er det også en ganske begrenset elite som i dag har størst glede av norsk handel med kontinentet. Angola er det mest kjente eksempelet. Der investerte Statoil, Aker Solutions og andre i 2010 et større beløp enn hele den norske bistanden til utviklingslandene på rundt 28 milliarder kroner det året.

I 2012 var Statoils skatt til Angola 65 ganger større enn samlet norsk bistand til landet, et faktum som næringsminister Monica Mæland nærmest jublet over da hun til VG i sommer erklærte et historisk skifte, der Norge nå skal prioritere norsk næringslivssatsing etter mange år med asiatisk fokus.

Det Mæland sa mindre om, var hvor lite av skatteinntektene i Angola som den lille eliten rundt president dos Santos har klart å spre til glede for landets store andel svært fattige innbyggere.

Et langt mer problematisk eksempel på norske næringsinteresser i samrøre med afrikansk maktmisbruk ser vi i Ekvatorial-Guinea, der Norge i fjor importerte råolje for 3,4 milliarder kroner, en tredoblig fra året før.

LES MER: Rike lands jordbruksstøtte gir afrikansk sult

Diktator-olje

Organisasjonen Framtiden i Våre Hender har lenge satt søkelys på denne importen, i kjølvannet av oljetankerne som hovedsakelig har hatt Esso sitt oljeraffineri på Slagentangen i Vestfold som destinasjon. Problemet er ikke primært at oljelandet Norge importerer olje, men at vi gjør det fra et av Afrikas verste diktaturer.

President Teodoro Obiang har med jernhånd styrt det vesle landet med 750.000 innbyggere i 35 år. Systematisk har han tappet de rike oljeressursene til beste for seg og sin familie. Ifølge Reuters er Obiang en av «verdens mest kleptokratiske autoritære ledere i live», det til tross for at han er mottaker av Nord-Koreas internasjonale Kim Jong-il-pris, «for sitt engasjement for rettferdighet, utvikling, fred og harmoni».

LES MER: Sultelønn gir rådyr sjokolade

Statistikk

I norsk statistikk kan likevel slik handel ta seg pent ut. Ellers om det heter i en publikasjon fra Statistisk sentralbyrå (SSB): Utenrikshandel med varer, 2013, endelige tall: «Importen fra de minst utviklede landene (MUL) var 5,2 milliarder i 2013, en oppgang på over 100 prosent fra 2012. Årsaken var økt import av råolje fra Ekvatorial-Guinea: Fra 1,1 milliarder kroner i 2012 til 3,4 milliarder i 2013.»

Hvorvidt noen av disse pengene gikk til å fornye presidentsønn «Lille-Teodor» sin bilpark, etter at ni av hans 26 luksusbiler ble beslaglagt og solgt på tvangsauksjon i Paris i fjor, kommer ikke fram av SSBs handelsstatistikk.

ANNONSE
Meninger

En meningsmåling utført av Opinion for Fellesrådet fra Afrika viser at 90 prosent av dem som har noen oppfatning om spørsmålet, ønsker mer handel med afrikanske land. Et gledelig tall, men knapt overraskende. Hvem kan være mot mer handel for å skape utvikling på verdens fattigste kontinent?

LES MER: Vi vil handle mer afrikansk

Blomster og kaffe

De fleste av oss ønsker velkommen handel som skaper arbeidsplasser og vekst i sør. Vi kjøper gjerne blomster fra Tanzania, kaffe fra Kenya og kjøtt fra Namibia. Industrivarer produseres det som kjent lite av i Afrika, et kontinent som først og fremst er kjent som råvareleverandør, ikke minst til den sterkt forurensende «verdensfabrikken» Kina.

For regjeringen er økt handel med afrikanske land en ønskesak. Selv om de rødgrønne, særlig med Erik Solheim som utviklingsminister, også var ivrige etter å promotere investeringer og handel med utviklingsland, så er dette enda mer forbundet med høyresidens tankegang: Effektiv bistand er bra (bare den ikke går til altfor mange land), men handel og vekstskapende investeringer er viktigere.

FØLG OSS PÅ FACEBOOK OG TWITTER

Økonomisk vekst

Handelstallene med Afrika peker oppover, og norske bedrifter stiller opp når departementene tidvis inviterer til rundreise til et kontinent som kan skilte med sju av de 10 raskest voksende økonomiene i verden. De blir blant annet fristet med en raskt voksende afrikansk middelklasse, altså konsumenter som også kan være interessert i norske produkter.

Sannheten er litt mer nyansert. Riktig nok vokser økonomien i mange afrikanske land raskt, men det skjer fra et ekstremt lavt nivå. Dessuten kommer veksten i foruroligende liten grad den jevne afrikaner til gode.

Ifølge samfunnsviteren Morten Jerven teller ikke den nye middelklassen i Afrika 34 prosent av befolkningen, slik Den afrikanske utviklingsbanken (ADB) anslo i 2011, men snarere et par prosent av husholdningene som tjener minst 20.000 dollar årlig.

LES MER: – Kortreist mat ikke alltid mest miljøvennlig

Oljeinvesteringer

Trolig er det også en ganske begrenset elite som i dag har størst glede av norsk handel med kontinentet. Angola er det mest kjente eksempelet. Der investerte Statoil, Aker Solutions og andre i 2010 et større beløp enn hele den norske bistanden til utviklingslandene på rundt 28 milliarder kroner det året.

I 2012 var Statoils skatt til Angola 65 ganger større enn samlet norsk bistand til landet, et faktum som næringsminister Monica Mæland nærmest jublet over da hun til VG i sommer erklærte et historisk skifte, der Norge nå skal prioritere norsk næringslivssatsing etter mange år med asiatisk fokus.

Det Mæland sa mindre om, var hvor lite av skatteinntektene i Angola som den lille eliten rundt president dos Santos har klart å spre til glede for landets store andel svært fattige innbyggere.

Et langt mer problematisk eksempel på norske næringsinteresser i samrøre med afrikansk maktmisbruk ser vi i Ekvatorial-Guinea, der Norge i fjor importerte råolje for 3,4 milliarder kroner, en tredoblig fra året før.

LES MER: Rike lands jordbruksstøtte gir afrikansk sult

Diktator-olje

Organisasjonen Framtiden i Våre Hender har lenge satt søkelys på denne importen, i kjølvannet av oljetankerne som hovedsakelig har hatt Esso sitt oljeraffineri på Slagentangen i Vestfold som destinasjon. Problemet er ikke primært at oljelandet Norge importerer olje, men at vi gjør det fra et av Afrikas verste diktaturer.

President Teodoro Obiang har med jernhånd styrt det vesle landet med 750.000 innbyggere i 35 år. Systematisk har han tappet de rike oljeressursene til beste for seg og sin familie. Ifølge Reuters er Obiang en av «verdens mest kleptokratiske autoritære ledere i live», det til tross for at han er mottaker av Nord-Koreas internasjonale Kim Jong-il-pris, «for sitt engasjement for rettferdighet, utvikling, fred og harmoni».

LES MER: Sultelønn gir rådyr sjokolade

Statistikk

I norsk statistikk kan likevel slik handel ta seg pent ut. Ellers om det heter i en publikasjon fra Statistisk sentralbyrå (SSB): Utenrikshandel med varer, 2013, endelige tall: «Importen fra de minst utviklede landene (MUL) var 5,2 milliarder i 2013, en oppgang på over 100 prosent fra 2012. Årsaken var økt import av råolje fra Ekvatorial-Guinea: Fra 1,1 milliarder kroner i 2012 til 3,4 milliarder i 2013.»

Hvorvidt noen av disse pengene gikk til å fornye presidentsønn «Lille-Teodor» sin bilpark, etter at ni av hans 26 luksusbiler ble beslaglagt og solgt på tvangsauksjon i Paris i fjor, kommer ikke fram av SSBs handelsstatistikk.

ANNONSE