Ungdom på 
kne for Gud


Salmen «Kor mykje stort, kor mykje gildt», ­skrevet av den blinde dikteren­ Matias Orheim, ble ­sunget ofte både på bedehuset og i ­Frikirken der jeg vokste opp. Denne salmen huskes spesielt for én setning, og den ble sunget med ekstra inderlighet og kraft hver gang den kom i refrenget:

«Det venaste syn som eg fer sjå, er ungdom på kne for Gud».

Spørsmålet jeg har lyst til å stille i dag, en mannsalder ­senere, er dette: Hvor vakkert er det egentlig at ungdom ligger på kne for Gud i en alder der mange egentlig ikke vet hva de vil?

LES OGSÅ: – Ritualer er viktige for alle

Modne nok?

Mathias Orheim ble selv omvendt da han som 17-åring hørte ordene til Hans Nielsen­ ­Hauge. På et møte på ­Stårheim i Sogn og Fjordane bøyde han kne og ga sitt liv til Gud.

Det holdt for ham, livet ut.

Men hvor mange av de 40.000 14- og 15-åringene som går til konfirmasjon i Norge i år er modne nok til å ta en slik beslutning? Samme­ spørsmål kan stilles om de 10.000 som går til humanistisk konfirmasjon.

I Norge må du være 20 år før du får kjøpe sprit. Du får ikke stemmerett før du er 18. Samme alder gjelder for å kjøre bil. Du må bli 16 for å passere den seksuelle lavalder og 15 for å passere den kriminelle lavalder.

Men når du er 14, skal du altså konfirmeres. I en alder der de fleste unge sliter med å bli kjent med seg selv, skal de stå foran slekt og venner og flagge sitt livssyn i det offentlige rom.

LES OGSÅ: Krev slutt på info frå andre trussamfunn

Uhellig kombo

Som om dette ikke er problematisk nok i seg selv, så består konfirmasjonen av en kobling mellom offentlige bekreftelse av tro og store ­pengegaver.

En norsk konfirmant fikk i 2011 i gjennomsnitt 70.000 kroner, ifølge Synovate.

Når store beslutninger kombineres med pengegaver ellers i livet, blir det gjerne omtalt som bestikkelser eller korrupsjon.

Jeg er redd at den uhellige komboen av penger og bekjennelse er en lite egnet metode for å lære unge mennesker om ­integritet, autonomi og ærlighet.

I artikkelen «Gjer døra låg og porten trong» hevder kommentator Gudmund Skjeldal i Bergens Tidende at 98 prosent av ungdommene bare gjør det som andre gjør:

«Konfirmasjonen i Norge er ein stor skam. Det er inga ­meining i at ein fjortenåring skal tre seg i dress eller bunad og stilla seg i fine rekker midt i kyrkja. Kva veit vel han om kva han trur på?» spør Skjeldal.

LES OGSÅ: Alle vil snakke til konfirmantane

Lette å påvirke

Da kong Christian den sjette innførte konfirmasjonen i Norge i 1736, var den en sluttmarkering av den allmenne skolegangen og overgang til voksenlivet. Samtidig var myndighetsalderen i Norge på den tiden – og helt fram til 1869 – hele 25 år.

Nå er myndighetsalderen 18 år. Først da kan man som nordmann inngå juridisk bindende avtaler.

Valg av livssyn tar vi altså ­lettere på. Eller kan det være slik at Kirken og Human-Etisk Forbund ser det som en fordel at konfirmantene er unge og lette å påvirke?

Hva vet en 14-åring om hvordan hun skal forstå at en god og allmektig Gud tillater så mye vondt i verden? Og hva tenker en nyslått tenåring om at de fleste mennesker i verden faktisk velger (eller vraker) religion basert på det lotteriet det er at vi er født i det geografiske området og den kulturen vi er?

LES OGSÅ: Frå gudsfrykt til kondom på banan

Kritisk tenking

Som overgangsrite fra barn til voksen kommer konfirmasjonen ­uansett altfor tidlig. I vår tid fungerer russefeiringen som markering av at den allmenne skolegangen er over. Og russens oppførsel er vel heller ingen god indikasjon på at dette er en gjeng som er klare for voksenlivet.

Selv ble jeg aldri konfirmert, men det var fordi jeg vokste opp i et kirkesamfunn der listen var lagt enda høyere. Ritualet ble kalt kunnskapsprøve, og vi måtte pugge over 700 spørsmål og svar fra Pontoppidan. Hadde man for lav prosent riktige svar når man ble forhørt i kirken, hendte det at man måtte «gå om igjen», altså gå opp til prøve året etter.

Dét var i det minste en erkjennelse av at prøven kom for tidlig for noen. Men testen handlet kun om evnen til å gjenta dogmer og teser, ikke om verken forståelse eller evne til kritisk tenking.

Er det noe som er viktig å lære tidlig i tenårene, så er det ­kritisk og selvstendig tenking. Det er dette som er veien til et å bli et voksent og selvstyrt menneske. Å koble bekjennelse og ­pengepremier oppmuntrer ikke til det.

Følg oss på Facebook og Twitter!