«Man maa billigen forundre seg over, hvorledes et for nationen saa fordærveligt institut kunde etableres», skrev en innsender i Det Norske Nationalblad i 1819. Året før marsjerte bønder fra Hallingdal og Valdres til hovedstaden og forlangte Stortinget avsatt, fordi de hadde skrevet ut den forhatte sølvskatten til Norges Bank.
Det var ingen jubel da Norges Bank ble etablert 14. juni 1816. På de to årene siden Grunnloven var vedtatt, var pengekaoset blitt verre og folks sparepenger hadde mistet verdi. Ingen hadde tillit til Eidsvollsmennenes garanti for riksbankdalernes verdi. Nå måtte folket bidra med sølvtøy og sølvsmykker for å gi Norge et mer stabilt pengevesen.
Men de norske politikerne kunne ikke tenke seg å ha felles penger med Sverige. Egen nasjonalbank skulle vise at vi var en selvstendig nasjon selv om vi var i union. Da måtte folket ofre det som trengtes for å skape tillit.
LES OGSÅ: Sentralbanksjefen om det å miste broren Knut Olsen, tidligere programleder i Dagsrevyen
Tillit
«Pengar er storkna mannesveitte», sa Aasmund Olavsson Vinje – han hadde det vel fra Marx. Men først og fremst er penger størknet tillit. Jeg tar imot penger som betaling fordi jeg vet at jeg kan bruke dem til betaling. Jeg har tillit til at pengene har verdi.
Men tillit er ikke selvsagt. Dersom tilliten forsvinner, raser pengenes verdi. Det var det som skjedde etter 1814. Ingen stolte på at den norske staten ville kunne stå ved sine forpliktelser. Sølvskatten skulle gjenopprette tilliten. Den sørget for at utenlandske kreditorer våget å satse på at den norske staten var til å stole på.
Siden har Norges Bank alltid vært opptatt av å ta vare på tilliten. Vi har unngått slike pengekatastrofer som andre land har vært utsatt for. Snarere har banken fra tid til annen vært for streng.
LES OGSÅ: Slik lærer prestene å sette grenser
Årstalen
Sentralbanksjefens årstale er en stor begivenhet. Den framstår som en slags dom over politikernes styring av økonomien og som en temperaturmåler for det økonomiske værlaget.
Første gangen banksjefen holdt en slik tale, var i 1920. Den mektige direktøren Nicolai Rygg ville da begrunne den restriktive linjen banken hadde valgt å slå inn på ved inngangen til de glade 20-årene. Kreditten skulle begrenses og pengemengden reduseres.
Økonomene er enige om at denne stramme linjen bidro til at 30-årene ble så harde. Det ble vanskelig å få lån og enda vanskeligere å betjene dem. Bedrifter gikk konkurs og bønder måtte gå fra gårdene sine fordi banken sto så hardt på kroneverdien.
Etter det kom man fram til at en kontrollert inflasjon var det beste. Litt inflasjon smører økonomien. For mye inflasjon skaper økonomisk ustabilitet. I 2001 bestemte regjeringen at banken skal styre mot at inflasjonen blir på 2,5 prosent i året.
LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg: - Man mister sine idoler, men jeg har ikke helt mistet Jesus
Pengemengden
Danmark-Norge hadde fått sin sentralbank i 1721. Kurantbanken lå i København og hadde monopol på å utstede pengesedler i riket. Utover 1700-tallet kom stadige krav om å få en norsk bank. Men styringen over pengemengden ville ikke kongen gi fra seg.
De norske borgerne klaget stadig over at det kom for lite penger hit til landet, slik at det ble dyrt å handle her. Men som storeksportører var de nok mest opptatt av å få kontroll med valutakursen.
Pengemengden er nemlig viktig for hvilken verdi utlandet vil gi pengene våre. Og fra 1816 bestemte vi altså over den selv.
Tidligere styrte Norges Bank hvor mye penger som skulle slippes ut i samfunnet ved hjelp av seddelpressen. I dag er pengene ikke lenger fysiske, men elektroniske signaler. Nå påvirker Norges Bank pengemengden gjennom den såkalte styringsrenten, det vil si den renten bankene må betale når de låner penger av Norges Bank.
De siste årene har banken valgt å holde renten lav av hensyn til valutakursen, selv om inflasjonsmålet skulle tilsi høyere rente.
LES OGSÅ: Hun er blant Norges fattigste
Pengebingen
Det var Kåre Willoch som tidlig på 80-tallet fant på å salte ned oljepenger i Norges Bank, slik at det ikke kom for mye penger inn i norsk økonomi. Han kamuflerte dem som valutareserver. Senere opprettet Jens Stoltenbergs regjering et eget oljefond, og ga Norges Bank i oppdrag å forvalte det.
Dermed har den norske sentralbanken også blitt en av verdens største investorer og forvalter av vår felles pengebinge. Banken advarer stadig politikerne mot å bruke for mye av pengene. Men siden banken ikke våger å sette opp renten, kan den ikke straffe politikerne om de ikke retter seg etter rådene.
Likevel forsøker banken å ta vare på sin tradisjon som vokter av tilliten.
SE VIDEO: Katrine var pasient på Sunnaas, nå er hun prest der
