Kommentar

Hundreårs-
spøkelset

For hundre år siden delte kolonimaktene arabernes land mellom seg. Der ligger noe av kimen til dagens konflikter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå får Sykes-Picot-­avtalen skylden både for krigene i Syria og Irak – og for den islamske staten. Men inntil ISIL gjorde et poeng av at de hadde avskaffet den, var det de færreste i Vesten som hadde hørt om avtalen.

I den arabiske verden har den stått som det grelleste eksempelet på kolonialistisk arroganse. 16. mai var det hundre år siden den ble undertegnet.

Nasjonalismen

For hundre år siden var det klart for de fleste at to imperier ville gå i oppløsning. Østerrike-Ungarn og Det ottomanske imperiet, som i fem hundre år hadde vært mektige motpoler, var rammet av tidens nye ideologi: Nasjonalismen.

De to imperiene var begge 
multietniske. Nå presset de ­nasjonale selvstendighets-kravene­ på. Østerrike-Ungarn måtte gi tapt for tysk og italiensk nasjonalisme, og serbisk nasjonalisme utløste første verdenskrig. Det ottomanske imperiet måtte gi slipp på Hellas allerede­ i 1824, og så gjorde Balkan-statene­ opprør etter tur. I selve kjernelandet oppsto en tyrkisk nasjonalisme.

Også arabiske nasjonalister begynte å røre på seg. Mange drømte om et forent Arabia uavhengig av tyrkerne, andre hadde mer lokale ambisjoner om selvstendighet – for eksempel for Libanon og Palestina. Noen var demokrater, andre ville satse på kongedømme.

Også kolonimaktene England og Frankrike kastet sine øyne på de arabiske områdene som var under sultanens kontroll. For England var det snakk om sjøveien til India. For Frankrike var det kontrollen med Middelhavet som telte. Og så var oljeproduksjonen i Irak blitt viktig.

100 år siden

Det var bakgrunnen for at de to embetsmennene Mark Sykes og Francois George-Picot møttes høsten 1915 for å bli enige om hvordan den arabiske verden skulle deles. Det endte altså i en avtale mellom England, Frankrike og Russland, som ble undertegnet 16. mai 1916.

Ifølge avtalen skulle England få det meste av det som i dag kalles Irak, Frankrike skulle få det som i dag kalles Syria, samt Libanon. Det hellige land skulle bli internasjonalt område, men England skulle få havnebyene Haifa og Akko. Den russiske tsaren skulle få selveste Istanbul.

LES OGSÅ: Folk uten stat

Grensene ble trukket ut fra stormaktenes interesser uten å tenke på de som bodde der. ­Sunni-klanene i Syria og Irak ble delt mellom to land – det er dem ISIL nå skryter av å ha samlet igjen. Irak ble et en stat med både sjia og sunni – det er konfliktlinjer som går igjen i dagens konflikt. Kurderne ble ignorert, og deres selvstendighetskamp preger også det som skjer nå.

Løftene

Da de russiske kommunistene i 1917 offentliggjorde­ avtalen tsaren hadde vært med på, ble det skandale i den arabiske­ verden. Britene hadde nemlig lovet at det skulle opprettes et selvstendig arabisk kongedømme etter krigen, med emir Hussein av Mekka som konge. Slik hadde de fått lokket ham til å gå inn i krigen på britisk side. Nå ble det avslørt at dette bare var lureri.

Men britene hadde også kommet med et annet løfte som satte­ araberne i harnisk. I 1917 ­lovet utenriksminister Balfour at ­jødene skulle få opprette et ­nasjonalt hjem i Palestina. Balfour var kristensionist (det var også Sykes) og en nær venn av sionistlederen Chaim Weizmann. Men han kunne selvsagt ikke drive utenrikspolitikk ut fra slike personlige interesser.

Britene hadde kommet til at de selv ville ha kontrollen med Palestina, og ikke nøye seg med Haifa. Da var det et sjakktrekk å gjøre jødenes sak til sin. Dess­uten håpet man at amerikanske jøder ville presse USA til å gå med i krigen mot Tyskland.

LES OGSÅ: – Norske myndigheter tåkekriger mot ISIL

Kolonimaktene.

Da freden i Versailles­ ble inngått ­etter krigen, var nasjonal selvstendighet et viktig kriterium for å trekke­ opp grensene. En rekke nye ­nasjonalstater så dagens lys, men bare i Europa. Arabisk og kurdisk ­nasjonalisme ble ikke regnet med. Kolonimaktene tok det de ville ha i Midtøsten. De etablerte nye stater som ikke hadde noe naturlig grunnlag i befolkningen. Samtidig hadde britene lovet selvstendighet 
til både arabere og jøder i Pale­stina.

I dag kan vi se at man slik la grunnlaget for svært mange av de konfliktene som i dag herjer området. Men har vi lært noe av det? Hva vil bli historiens dom over hvordan vi i våre dager blander oss inn i utviklingen i Midtøsten?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar