Det nye kalifatet

KOMMENTAR: Det virket som en vits da det for et par år siden dukket opp en gruppe som kalte seg «Den islamske staten i Irak og Levanten» (ISIL) i Syria. Noen hundre krigere av ulik nasjonalitet, som ikke al Qaeda engang ville vedkjenne seg, framsto med ambisjoner om å bli en stat.

Nå har de kontrollen over et sammenhengende område fra Middelhavet til Tigris. For et par dager siden erobret det Iraks nest største by Mosul. De har tatt Saddam Husseins fødeby Tikrit og truer oljehovedstaden Kirkuk. I Mosul erobret de store mengder amerikansk krigsmateriell, inklusive helikoptre. Og etter å ha plyndret sentralbanken i Mosul, er de nå verdens rikeste islamistgruppe – rikere enn både Taliban, Hizbollah og Hamas (om vi skal tro International Business Times).

Kalifatet. Et av bildene som er sendt ut etter den siste offensiven, er dypt symbolsk. Det viser at man fjerner grenseskilt mellom Syria og Irak – og billedteksten på arabisk sier at her forsvinner Sykes-Picot-linjen. Det var den britiske koloniembetsmannen Sir Mark Sykes og hans franske motpart Francois Georges Picot som i 1915 delte det osmanske riket mellom sine land. Storbritannia skulle få det som senere ble Irak, mens Frankrike fikk det som ble Syria.

Dermed delte de opp et område som hadde hørt kulturelt og politisk sammen i over tusen år, og som hadde vært kjerneområdet i det klassiske islamske kalifatet, først styrt fra Damaskus og så fra Bagdad. Det er dette kalifatet ISIL vil gjenopprette.

Området som i dag er det sørlige Irak (for øvrig der jødene holdt til i sitt babylonske eksil), hadde derimot sine kulturelle og religiøse forbindelser til perserriket – dagens Iran. Der ble majoriteten sjiamuslimer, og en av sjiaenes helligste byer, Kerbala, ligger sør for Bagdad.

I det sunnidominerte Irak ble sjiaene diskriminert – og under Saddam Hussein også forfulgt. Amerikanerne valgte derfor å satse på sjiaene etter å ha kastet Saddam, og der finner vi noe av årsaken til at ISIL gjør det så godt nå.

Svak stat. Det sto nemlig ikke noe slag om Mosul. De irakiske regjeringsstyrkene rømte uten å gjøre motstand. Det absurde er at 20.000 soldater utstyrt med amerikanske våpen rømte for et tusentalls islamistiske krigere stort sett bevæpnet med håndvåpen.

Det var offiserene som rømte og ba soldatene gjøre det sammen. Sjia-offiserer ville ikke forsvare en by der befolkningen var mot dem. Dette demonstrerer den indre svakheten i den nåværende irakiske staten. Statsminister Nuri Kamal al-Maliki har gjort staten langt på vei til en sjia-stat, der sunniene for en stor del holdes utenfor. Dette gir ISIL muligheter – og det meldes at tidligere Saddamoffiserer nå slåss på ISILs side.

Det er allerede et halvt år siden ISIL tok en annen stor by: Falujah. Maliki erklærte at den skulle erobres tilbake straks. Det har fortsatt ikke skjedd. Faren er stor for at Maliki vil bruke samme taktikk i Mosul som han har gjort i Falujah: Bomber og raketter som rammer de sivile (blant annet de tønnebombene som Assad i Syria er blitt så beryktet for). Dermed vil han bidra ytterligere til å gjøre seg upopulær nord i Irak.

De eneste som kan slå tilbake ISIL, er kurderne, som i realiteten nå har sin egen stat i Nord-Irak. De har da også allerede benyttet anledningen til å erobre Kirkuk, offisielt for å forsvare byen mot ISIL.

Alt tyder derfor på at også Irak er i ferd med å ramle fra hverandre i minst tre deler, kurdisk i nord, sunni på midten og sjia i sør.

USA og Europa. Ingen holdt slik kustus på islamistene som Saddam Hussein og hans Baath-kollega Hafez Assad i Syria. George W. Bush ville innføre demokrati i Irak ved å styrte Saddam. I stedet åpnet han veien for islamistene – og det gjentok seg i Syria da USA støttet de som vil kaste Assad.

Nå diskuterer amerikanerne om de skal gripe inn med droner for å hjelpe Maliki. Problemet er at de dermed bidrar til å sementere et sekterisk oppdelt Irak.

Men denne gangen er Irak ikke bare amerikanernes problem. Den islamske staten som nå er i ferd med å opprettes, er allerede en veritabel treningsleir for terrorister som er klare til å angripe Europa. Europa er truet av det nye kalifatet som vokser fram.