Er de terrorister?

Da Dafna Meir søndag for nesten tre uker siden åpnet døra i huset sitt i den israelske bosettingen Otniel, sto det en palestinsk gutt der. Han trakk en kniv og stakk den flere ganger i brystet hennes, før han rømte. Tre av de seks barna hennes så moren ligge døende på golvet.

Den 15 år gamle gjerningsmannen ble tatt et par dager senere. Den israelske sikkerhetstjenesten Shin Beth sier at han hadde sett på palestinsk fjernsyn og blitt så opphisset at han tok med seg en kniv og løp til den nærmeste israelske bosettingen.

Drap på en kvinne i hennes eget hjem mens barna ser på er en avskyelig forbrytelse. Men var gutten en terrorist? Eller var han bare en guttunge som kom ut av balanse?

LES MER: «Det finst eit anna Israel enn det urovekkjande konfliktfylte», skriv Johannes Morken

Opphisset

Hvilket fjernsynsprogram gutten hadde sett, ble ikke opplyst. Det kan ha vært Hamas Al Aqsa-kanal, som sender nokså åpenlyse oppfordringer til å utføre drap på israelere. Men det behøver ikke å ha vært en direkte oppfordring til terror. De vanlige palestinske TV-kanalene kjører flere ganger om dagen bilder av israelsk brutalitet, demonstrasjoner, steinkasting og andre voldshandlinger. Det kan være nok til å gjøre en ungdom opphisset.

Israelske myndigheter beskylder palestinske myndigheter for å oppildne til terror. Det gjør de til tross for at israelske sikkerhetsmyndigheter lovpriser palestinske myndigheter for det gode samarbeidet de har, som blant annet har resultert i opprulling av flere terrorceller tilknyttet Hamas på Vestbredden.

Men de mange angrepene utført av enkeltpersoner har verken israelske eller palestinske sikkerhetsmyndigheter hatt noen peiling på. Det er heller ikke mye vi har fått vite om dem i etterkant.

LES MER: – Stempler israelske kunstnere som svikere fordi de kritiserer regjeringens okkupasjonspolitikk

13-åring terrorist?

En annen tenåring, 13 år gamle Ruqayya, er blitt kalt «den 13 år gamle terroristen» av israelske medier. Hun bodde med familien sin i et telt utenfor Jerusalem, hvor hun gjette sauer og hjalp moren og søsteren med husarbeidet. Forrige lørdag morgen løp hun sin vei i sinne etter å ha kranglet med søsteren sin. Hun tok med seg en kniv og løp mot bosettingen Anatot, der hun stormet mot en væpnet sikkerhetsvakt. Han skjøt henne i brystet.

Den israelske journalisten Gideon Levy i Haaretz oppsøkte begravelsen og snakket med slektningene hennes. Ingen av dem kunne gi en forklaring på hvorfor hun handlet som hun gjorde.

– Jeg ville ikke at datteren min skulle dø. Kanskje hun ville dø på grunn av hva hun så rundt seg. Er det et eneste barn som ikke har sett den israelske okkupasjonen? sier faren.

Ruqayya er likevel nå blitt en martyr og en helt. At hun ble så brutalt drept, bidrar selvsagt til at mange setter opp bilder av henne. Kunne ikke en bevæpnet og kamptrent mann stanset en jentunge uten å drepe henne? spør mange.

Men var det en helt hun ville bli? Eller var hun bare en labil tenåringsjente som handlet ut fra følelsene uten å tenke?

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Noe drastisk

Det er ikke bare tenåringer som står bak denne typen voldshandlingene. Den palestinske politimannen som sist søndag skjøt to israelske soldater på en kontrollpost før han selv ble skutt, hadde i alle fall sagt noe på Facebook om at han ikke orket mer og ville gjøre noe drastisk.

Mannen som sto i kø ved et sjekkpunkt samme dagen, og som kjørte mot soldatene og krasjet i bilen foran – hva var det som tok ham? Han ble skutt på stedet, så vi vet ikke om det var frustrasjonen som fikk ham til å tråkke på gassen.

– Nesten alle som har utført slike voldshandlinger, viser seg å ha hatt problemer med familien eller ha vært ute av balanse, sier en anonym IDF-offiser i sentralkommandoen til Times of Israel.

LES MER: «Et israelsk sykehus uten konflikt mellom jøder og palestinere»

Selvmord?

De som utfører slike handlinger, må være nokså sikre på at de kommer til å bli drept. Derfor spekulerer den israelske psykologiprofessoren Ariel Merari i at dette er en selvmordsmetode. Mens selvmord er tabu, blir den som dør i en aksjon mot israelere til en helt.

Men når personer med personlige problemer velger slike løsninger, så sier det mye om det samfunnet som omgir dem. Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.

– Den palestinske befolkningen trenger håp. Vi har ikke tilbudt dem noe som gir dem håp om selvstendighet, sier Merari når han blir spurt om hvordan voldsbølgen kan stanses.