Når presterollen møter kjønnsrollen

Vårt Land skrev 2. mai om at siste årsstatistikk viser at sykefraværet blant kvinner ansatt i rettssubjektet Den norske kirke er skyhøyt.

Det betyr i praksis at det er kvinnelige prester det er snakk om, fordi det i hovedsak er prester som er ansatt i det såkalte rettssubjektet. Andre ansatte i Den norske kirke er i en annen arbeidsgiverlinje, fellesrådslinja. Hvordan situasjonen er der, er også svært interessant, men det skal jeg la ligge nå.

[ Kaller sykefraværet i Den norske kirke oppsiktsvekkende høyt ]

Statistikken viser at sykefraværet blant kvinnelige prester er 20 prosent høyere enn blant kvinner i arbeidslivet ellers. Det har vakt stor oppmerksomhet, og det er flere som har uttalt seg klokt og fornuftig om mulige årsaker til dette: høyt arbeidspress, tidsklemme, sekularisering, dårlig økonomi og belastningene ved prestetjenestens spesielle karakter.

Ikke første gang kvinnelige prester topper statistikken

Jeg har imidlertid lyst til å børste støv av en forklaringsmodell som fortjener ny oppmerksomhet. Det er nemlig ikke første gang kvinnelige prester topper sykemeldingsstatistikken. På begynnelsen av 2000-tallet var også sykemeldingsprosenten svært høy, høyere enn alle andre yrkesgrupper, selv kvinnelige førskolelærere, som i mange år hadde hatt den tvilsomme glede av å toppe den. Tiltak fikk sykemeldingene ned, men nå er de åpenbart på vei opp igjen. Det bekymrer mange, meg selv medregna.

Jeg var for ung og usikker til å ta kampen den gang. Også for meg resulterte det i en langtidssykemelding. Det unner jeg ingen å oppleve.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

I 2004 skrev teolog og tidligere olavsstipendiat Gry Friis Eriksen en artikkel til St. Sunniva, tidsskriftet til Norsk kvinnelig teologforening, som traff så til de grader at den ble gjentrykt ni år seinere, til glede og opplysning for nye og gamle lesere. Artikkelen heter «Når presterollen møter kjønnsrollen. Integrering av kjønn i veiledningssamtalen». Eriksen hadde på dette tidspunktet gjennom flere år veileda mange prestestudenter i menighetspraksis. Hun registrerte at studentene jevnlig brakte opp temaer i veiledningssamtalen som det ikke var så lett å finne gode forklaringer på: uutsigelige problemstillinger som gjorde at studenten følte at hun eller han ikke fikk det ordentlig til, men som de ikke greide å finne ut av. Etter hvert ble Eriksen mer og mer oppmerksom på at dette handla om kjønn. For eksempel kunne faglig sterke kvinnelige studenter føle at alt de gjorde og sa, ble feil.

Uuttalte forventninger til kjønn

Det viste seg at det kunne bunne i forventninger hos menigheten om at den kvinnelige studenten ikke skulle legge vekt på å holde teologisk gode prekener og være en dyktig liturg og leder, men i stedet være omsorgsfull, nær og varm. Det ble forventa at hun skulle bry seg om de nære ting, vise særskilt omsorg overfor eldre og interesse for barnearbeid, og være en slags «mor sjøl» i menigheten. Forventningene om en spesifikk «kvinnelig» måte å være prest på var ikke uttalt, men de lå der i stinne lag. De mannlige studentene kunne også stange hodet mot uuttalte forventninger om hva en mannlig prest skulle være: kompetent, tydelig, dyktig til å lede, og engasjert i strategisk arbeid, «far sjøl», mens han kanskje aller helst ville gå på besøk på sykehjemmet eller drive barneklubb.

Å gå med en følelse av at det er noen forventninger som en ikke oppfyller, selv om en står på hodet og gjør alt en kan for å gjøre en så god jobb som mulig, blir det sykemeldinger av. Det blir en umulig situasjon der en ikke strekker til, uten å vite hvorfor en ikke strekker til.

Prester møtes med kjønna forventninger også i dag

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

Jeg har selv vært der. Som nyutdanna prest var jeg absolutt ingen fagnerd, men syntes det var viktig å bruke tid på preken- og gudstjenesteforberedelser, og tenkte mye på hvordan jeg kunne bruke den hardt tilegna teologiske kunnskapen min til beste for menigheten. Jeg jobba natt og dag, hverdag som helg. Men det var ikke godt nok. Jeg fikk et hint om at jeg burde invitere ungdomslederne hjem på mat og kos og hyggelig samvær. Det gjorde jeg. Men det var heller ikke godt nok. Jeg forsto ikke hva jeg gjorde galt. Da jeg noen måneder seinere fant meg sjøl i en gigantisk bolledeig på mitt eget kjøkken, i ferd med å bake 200 boller til menighetsfest fordi noen i menighetsrådet mente at det var en passende oppgave for den unge kvinnelige kapellanen, begynte det å demre.

Prester møtes med kjønna forventninger

Jeg var for ung og usikker til å ta kampen den gang. Også for meg resulterte det i en langtidssykemelding. Det unner jeg ingen å oppleve. En langtidssykemelding har sjelden en enhetlig forklaring, heller ikke min. Men at den i høyeste grad hadde med kjønna forventninger å gjøre, er jeg helt sikker på. Få var interessert i teologien jeg hadde brukt sju år på å studere. Det de derimot var interessert i, var tradisjonelle kvinnelige egenskaper som jeg ikke hadde trengt et akademisk studium for å utøve. Det førte faktisk til at jeg etter ganske få år gikk over til forskning, under sterk tvil. Jeg innså at det ville bli svært vanskelig å være menighetsprest uten å stagnere som teolog. Det tvang seg fram et valg. Det valget burde vært unødvendig. Men det ga meg et veldig mye bedre liv.

[ Kritikk til NRKs dekning av kroningen: – Vitner om lite respekt for religion ]

Selv om det har gått nesten tjue år siden Gry Friis Eriksen skrev artikkelen, er jeg dessverre overbevist om at hennes funn fremdeles er gyldige. Prester møtes med kjønna forventninger også i dag.

Jeg håper at prestenes arbeidsgivere, fagforeninger og tjenestesteder, og ikke minst menighetene selv, kan bevisstgjøre seg dette problemfeltet. Selv prøver jeg å få det inn i undervisninga av kommende prester, i håp om at det hjelper litt.