Ole Nordhaug (03.02.1925 – 19.09.2021)
Natt til søndag 19. september døde Ole Nordhaug. 96 år gammel.
Han ble født i Bolsøy, nå en del av Molde, hadde barneår i Kina sammen med misjonærforeldre utsendt av Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband), var misjonssekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund (nå Norges KFUK/KFUM) og hadde sin prestetjeneste på Østlandet – før han besatte den nysnekrede Møre bispestol som den aller første.
Med denne mangslungne bakgrunnen var det kanskje ikke så overraskende at han i sine tiltredelsesvita som biskop i hjembyen Molde uttrykte håp om at man i kirken kunne lære seg å overse uvesentlige meningsforskjeller.
[ Som far, så bispesønn: – Jeg trives litt med diskusjon og konflikt ]
En fredens mann
«Far er en fredens mann. Han har ikke hatt et sjenerende sterkt personlig markeringsbehov, og har arbeidet ut fra å finne samlende løsninger», sa sønnen Halvor Nordhaug da jeg møtte han og en tydelig stolt far den dagen da junior, i 2008, ble utnevnt til biskop i Bjørgvin.
De to bispeblad Nordhaug var slett ikke like verken i sinn eller skinn.
– Jeg trives litt med diskusjon og konflikt, og har mer enn far kastet meg inn i offentlige ordskifter, påpekte Halvor Nordhaug.
– Når det gjelder humoren har vi det samme, Halvor og jeg. Men han har tatt den enda et skritt lenger enn jeg, repliserte «gamlebispen».
Få som var til stede vil glemme Kirkemøtet der Ole Nordhaug i en debatt begynte å fortelle en historie som han selv syntes var så morsom at taletiden utløp – fordi historiefortelleren lo og lo. Men han gav seg ikke og tegnet seg på nytt på talerlisten, for å fullføre historien – som da høstet unison latter i salen.
Brobygger
Ole Nordhaug var en brobygger, som først og fremst ville at mennesker skulle få et nært og varmt forhold til Jesus og til sine medmennesker. Han forkynte slik at folk etter gudstjenesten husket hva som lå han på hjertet i dag. Og han møtte mennesker – alle slags mennesker – med hjertevarme.
Etter sju år som misjonssekretær i Ungdomsforbundet var han sekretær både i Presteforeningen og på bispekontoret i Oslo, innimellom menighetsprestetjeneste i Nittedal og Fredrikstad. I to omganger var han prest i Domkirken i Fredrikstad – først som hjelpeprest og fra 1977 som domprost.
Gjennom hele prestetjenesten bevarte Nordhaug engasjementet for å styrke ungdomsarbeidet, og dit han kom, startet han ungdomsklubber.
Kirkelig kvinne-pioner
Ole Nordhaug var prestenes representant i Borg bispedømmeråd. Men i det offentlige rom vekket det mye mer oppmerksomhet da hans kone, Liv Nordhaug, i 1974 ble valgt til bispedømmerådsformann, den første kvinne i et slikt verv i Den norske kirke. Ektefellene var to av fem medlemmer i rådet.
Liv Nordhaug gjorde seg gjeldende på mange områder i kirke og samfunn, og ikke minst har hennes sanger og salmer fått stor utbredelse. Sammen utgjorde de to et sterkt kirkelig team.
[ Ole Nordhaug: – Menighetene har sett at kvinnelige prester fungerer ]
Nytt bispedømme
I 1983 ble det etablert et nytt bispedømme for Møre og Romsdal som fram til da hadde vært utkanter i hvert sitt gamle bispedømme, Bjørgvin og Nidaros. Det var fogderistrid og lokaliseringsdebatt. Det var kamp om hvor grensene skulle gå, om Molde eller Ålesund skulle bli stiftsby – og om «barnet» skulle hete Møre, Borgund eller Veøy. Det endte med at Molde fikk bispedømmekontor og domkirke, Møre ble navnet – og Ole Nordhaug ble biskop.
Åndelig reise
Ole Nordhaug la selv stor vekt på en åndelig reise han gjennomførte sommeren 1975. Han søkte fornyelse, og han kom til Sandom retreatsenter og ble der kjent med retreatlederen og Misjonsforbundspastoren Edin Løvås:
– Dette ukelange oppholdet ble skjellsettende for mitt liv og min tjeneste. Jeg opplevde nærværet – Jesus – og stillhetens og taushetens velsignelse, fortalte Ole Nordhaug til Vårt Land i anledning Edin Løvås 90-årsdag i 2010.
Retreat ble etter dette en del av Ole Nordhaugs åndelige livsrytme, og dette preget siden hans prestetjeneste. Da han ble biskop i Møre, introduserte han retreat for prestene der. Han ivret også for saken i bispekollegiet. I flere år hadde biskopene en hel retreatdag i forkant av et årlig bispemøte, og i 1990 inviterte de Edin Løvås til å lede den stille dagen. Det må vel ha vært første gang en frikirkepastor ble bedt om å lede de lutherske biskopene i deres åndelige liv.
Nordhaug bidro også til å få «kristen spiritualitet og retreatarbeid» inn som eget fagfelt og som kurs i Presteforeningens etterutdanning, og han ble selv dette fagrådets leder.
Ole Nordhaug har sagt at han selv ble retreat-mann mot mange odds:
– Egentlig passet jeg ikke til å være retreatleder. Men så oppdaget jeg at Edin Løvås hadde mye til felles med meg, blant annet en utpreget sans for humor.