Senterpartiet er hønsehauken blant partiene

Vedum smiler, dieselbilen brummer, det er mandater i lufta, det er valgvår i Norge. Til høsten vil Senterpartiet etter all sannsynlighet gjøre et brakvalg. Alt som trengs er at partiet ikke snubler foran åpent mål.

Det vil bli noen fine år. Partiet vil få store, flotte kontorer på stortinget, og ligger an til bli en likeverdig partner med Arbeiderpartiet i en regjering som ellers ikke blir spesielt grønn. Partiet vil få sette sitt preg på Norge blant annet gjennom en storstilt reversering av upopulære reformer. Når samlivet med Ap blir for krevende vil de kunne gå til parterapi hos Oljefondet, slik Erna Solberg har gjort med stort hell med sine partnere de siste åtte årene.

Kort gullalder

Men hva så etter det? Er det en ting Vedum vet, så er det at stemningsbølger sjelden varer lengre enn en stortingsperiode. Det er ikke første gang Sp har gjort et brakvalg. I 1993, året før folkeavstemningen om norsk medlemsskap i EU, fikk partiet hele 17 prosent, og rykket inn som Stortingets nest største parti med hele 32 mandater. Fire år etterpå var det tilbake på åtte prosent, selv om partiet da utrolig nok kom seg inn i regjering.

Andre småpartier har også flydd høyt for en stakket stund. Det høres helt utrolig ut nå, men for bare 24 år siden fikk et KrF velsmurt av kontantstøtte, «I» og Valgerds rødvin, hele 25 stortingsrepresentanter. På Norstats siste måling for Vårt Land lå partiet an til å få tre.

Nå er Sp tilbake som et storparti, og det på et tidspunkt da en ny EU-avstemning framstår like politisk aktuelt som innføring forbud mot fargefjernsyn. Motstanderne skylder gjerne på partiets «populisme», et ord partier i tilbakegang liker å bruke om partier i fremgang. Men i den grad Vedum er en populist så er det mer i Gerhardsens tradisjon, han behøver bare å åpne vinduet på Stange for å ane hvilken vei folkets mening blåser. Selv om landsfaderen neppe ville stilt i fugleskremseldrakt på NRK, deler Vedum hans evne til å sette ord på vanlige folks bekymringer. Det er lite roping om «lik og del».

Det handler ikke bare om et parti som har en flyktig affære med tidsånden. Det handler også om at partiet prøver å bli et stort styringsparti. Det er ingen formell definisjon på styringsparti. Men la meg prøve: Et styringsparti er et parti som går inn i regjering uten å blunke, med vissheten om at det har mange og trofaste nok velgere til å kunne ta den krevende lederjobben uten å kollapse under sperregrensa etter fire år med kompromisser og svidd valgflesk.

Hvis vi ser bort fra kravet om høy oppslutning har Sp alltid vært et styringsparti. Det liker makt, og det tåler makt. Av de tre partiene i den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det Sp som led av minst regjeringsslitasje. De siste 24 årene har faktisk Sp flere år i regjering bak seg enn Ap.

Styringsparti

For å bli stort nok til å bli et stabilt styringsparti, holder det ikke med å representere en enkelt særinteresse. Det er derfor det tidlige Arbeiderpartiet samlet seg under tidenes beste valgkampslagord, «by og land - hand i hand». Høyres vei til stabil regjeringsmakt gikk ikke gjennom fokus på skattekutt, men gjennom slagordet «mennesker - ikke milliarder». Rene nisjepartier er små eller ustabile, ofte begge deler. Styringspartiene er egentlig koalisjoner av flere partier. Det er derfor Vedum nå snakker pent om byen, og vrenger dieselbilen sin opp på en skolevei i indre Oslo Øst for å snakke byfolkets sak. Det er derfor partiet har forlatt sin store kampsak fra 2019, å ta 12 milliarder fra de store transportplanene i byene og heller gi til bygdene, slik Aftenposten avslørte tidligere denne måneden. Nå skal også byfolket få suge fra spena, og partiet snakker mer om forskjeller enn om ulv. Det gir resultater. Blant LOs medlemmer vil nå over 20 prosent stemme på det tidligere så forhatte Bondepartiet.

Utviklingen i norsk økonomi og bosettingsmønster tilsier at dette er en klok strategi. Det blir færre folk i distriktene, og de som bor der flytter i stadig større grad til lokale bysentra. For å forsvare bygda må Sp få et brohode i byene. Og som i så mye annet er Norge et økonomisk annerledesland. Der mange vestlige land sliter med at byene drar i fra distriktene økonomisk, så viser nye studier at de økonomiske forskjellene mellom by og land i Norge minsker. Det er fint for Senterpartiets velgere, men det er ikke en fortelling som skaffe dem flere velgere. Derfor ryddes det nå nytt åkerland.

Hønsehauken

Det vil ikke bli lett for Senterpartiet å holde seg i eliteserien. Når Arbeiderpartiet slutter å fokusere på sitt rike indre liv og begynner å tenke mer på velgerne kan det bli tøft. Når Senterpartiet breier seg ut vil det også oppdage at det kan ikke snakke så tydelig som før. Når man vil samle brede koalisjoner er det vanskeligere å dra velgere på å dyrke motsetninger.

Arbeiderpartiet ble tidligere kalt «ørnen blant partiene». Nå må den aldrende rovfuglen kanskje dele rede med en hønsehauk i voksealderen. Det vil bli et spennende samliv.