Liv på Mars vil være nådestøtet for menneskeheten

Sist torsdag landet Perseverance på Mars. Roveren skal lete med lys og lykter, og føyer seg inn i en tradisjon som går hele veien tilbake til «Viking-programmet» fra 1975: Den systematiske jakten på utenomjordisk liv.

Men foreløpig har den store, kollektive leteaksjonen som er The Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI) vært uten resultat og kun styrket hypotesen om at vi er alene.

Men det er lov å prøve. Om enn ikke fordi yrende liv andre steder vil være nådestøtet for «religion» eller forestillingen om menneskets særstilling.

[ «Romkamp» om askespredning ]

Kryr av «jordkloder»

Varianter av det ovenstående dukker opp hver gang det meldes om potensielt liv. Som da NASA kunngjorde at de hadde kartlagt 1.094 «beboelige planeter». Og senere oppjusterte tallet til 2.326. Er dette «religionenes verste fiende», undret VG.

For deilig er jorden, men hva om det kryr av dem – vil ikke det rokke ved alt? Inkludert den klippen som kirken er bygget på?

Samme øvelsen ble gjentatt hos den amerikanske kringkasteren NBC i forrige uke. «Hva med religion?», spurte de, med henvisning til hva roveren på Mars kunne finne.

De la til: «Teologi har gjennom historien motsatt seg alle oppdagelser som har tirret forestillingen om jorden som universets midtpunkt – hvordan vil den reagere på at kloden ikke er unik, og at dens herskere heller ikke er det?».

Når astronautene ser etter liv, er ingen nyheter gode nyheter.

—  Håvard Nyhus

Utvidet nattverdfellesskap

Så hva sier teologien? Vel, faktum er at «teologien» (som ikke er en monolittisk størrelse) tok høyde for liv på Mars for om lag 750 år siden. Allerede i 1277 slo biskopen i Paris fast – med pavens velsignelse – at det var godt innenfor Guds rekkevidde å skape opptil flere verdener.

Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) tok tanken et skritt videre og drøftet hvorvidt nattverd ville være nødvendig for de som måtte befinne seg på andre planeter, men konkluderte med at det ikke var nødvendig «siden de ikke stammet fra Adam».

Pave Frans, på sin side, har åpnet for å døpe aliens, om det skulle være tvingende. «Hvem er vi til å stenge dørene for noen?», kvitterte han i 2014.

Og dessuten: Gud fryder seg over alt liv. Det er liksom hele greia hans.

Ikke desto mindre er det best om Mars er gold og livløs. Om ikke for nattverdfellesskapets skyld, så for menneskeheten.

Liv på Mars vil nemlig være ensbetydende med at Adams etterkommere før eller siden møter veggen. Resonnementet er innfløkt, så jeg skal ta det trinnvis.

Det store filteret

Dette vet vi: utflukten til Mars kommer i enden av en 3,5 milliarder år lang reise. Det er tiden det tok fra den eldste livsformen på Tellus, og frem til dagens rakettforskere.

Samtidig vet vi at universet er om lag 14 milliarder år gammelt, altså fire ganger så mye.

Ikke desto mindre er det ennå ingen langveisfarende conquistadorer der ute som har gitt seg til kjenne – selv om de potensielt sett har hatt fire ganger så lang tid som oss på å gjøre det.

Hvorfor ikke? Professor Nick Boström skriver om «Det store filteret», og sikter til den mest avgjørende og epokegjørende hendelsen i enhver sivilisasjons historie.

Kandidatene for homo sapiens er mange. Det kan være «livsgnisten», da livet oppsto. Eller det kan være da de første cellene begynte å dele seg. I begge tilfeller er «filteret» bak oss, og godt er det.

For hva om filteret ligger foran oss? Da er vi ille ute, mener Boström: «Da må vi belage oss på at eventyret snart er over», skriver han.

[ Den kritiserte kirkebenkregelen er fjernet – men ikke alle kan juble like høyt ennå ]

Livet er en liten dings

Hva har så dette med Mars-ekspedisjonen å gjøre? Jo, om vi finner liv i vår egen bakgård, er ikke lenger livsgnisten en god filter-kandidat. Da kan vi slutte at det kryr av liv der ute og at denne «gnisten» ikke er så enestående likevel, men ganske … triviell.

Likefullt har altså ingen av alle disse livsformene gitt seg til kjenne. Hva har hindret dem?

Svar: et filter eller en ukjent betingelse som alt liv før eller siden stanger mot, demonstrert ved 14 milliarder år og x antall forsøk.

Og en dag blir det vår tur til å måtte gi opp. Mot en terskel større og mer uutgrunnelig enn den våre forgjengerne overvant da de første gang krabbet opp på land. En altoverskyggende, uutsigelig hinne vi aldri vil forstå, og aldri kan krysse. Men må forgå innenfor.

Trøsten får være at det er noen millioner år til.

[ Sjefredaktør Bjørn Bore: Vi i pressen har lyttet for mye til kommentarfeltet og for lite til folket ]