Barndommens
kjedelige
gudstjenester
Gudstjenester uten noe ekstraordinært er for mange
en fallitterklæring. For meg ble de en velsignelse.
«Det var samme rytme og samme hendelsesforløp. Verden ryndt meg forandret seg. Men gudstjenesten var den samme. Og det var nettop derfor jeg elsket den», skriver Merete Thomassen.
De siste åra har jeg tenkt mer og mer på min egen kirkelige oppvekst. Den var prega av mye godt. Men den var definitivt ikke prega av kreative liturgiske ideer. Fra jeg var ganske liten, dro foreldrene mine oss unger med i kirken. Søndag var kirkegang. Det var ingenting å diskutere. Ofte kjeda jeg meg skvett i hjel. Indre Nøtterø Missionshus, bedehuset som ble brukt som interimskirke der jeg vokste opp, hadde innvendige plankevegger. Jeg brukte utallige timer på å telle planker under de lange prekenene.
Men en søndag uten kirkegang mangla noe viktig. Uklart hva. Det forsto jeg ikke før mange år seinere, da jeg lærte å forstå ritualenes betydning. Den gangen tenkte jeg at det å gå til gudstjeneste var som å ta tran. Det var ikke alltid så gøy, men jeg visste at det var sunt for meg, på måter jeg ikke skjønte.
«Ministrant»
