Svalende ­Sinatra-skygge

ANMELDELSE: Da Dylan, en dag i 1964, plutselig bråvåknet fra døsen i baksetet på en taxi i New York, var det fordi bilradioen hadde spilt musikk som gjorde et nærmest sjokkartet inntrykk på ham. Det var Dylans første møte med The Beatles, som i stor grad skulle bidra til han befatning med elektrisk popmusikk. Det ble et aldri så lite farvel med de folk-baserte protestvisene, som han i starten var så ivrig etter å videreføre fra forbildet Woodie Guthrie, og et mer definitivt avsluttet forhold til tidligere tiders standard-låter.

LES OGSÅ: «Sanger står ikke skrevet i stein»

Gåsehudfremkallende

Det siste ble fremført av dannede herrer i dress, med et symfoniorkester i ryggen, slik Frank Sinatra gjorde bedre enn alle andre på 1940 og 50-tallet, slik Bing Crosby hadde gjort før ham. Og slik Bob Dylan mange, mange år senere nå gjør på sin egen, stille, enkle og gåsehudfremkallende gripende måte på Shadows In The Dark.

Crooner

Det er crooneren Dylan, ikke den glatte smørsangervarianten, som noen feilaktig og ensidig assosierer betegnelsen med, men den stilistiske, elegante og hjertevarme Frank ­Sinatra-varianten, vi møter. Dylan etterligner ikke Sinatra, han tillater bare at skyggen hans ligger svalende over sanger som «I’m A Fool To Want You», «The Night We Called It A Day», «Autumn Leaves» og «Full Moon And Empty Arms».

LES OGSÅ: Humorrock med brodd

Synger pent

Bare på «I’m A Fool To Want You» er Sinatra med som låtskriver. Mannen var først og fremst en entertainer og formidler, mens Dylan alltid først og fremst har vært en låtskriver av Guds nåde. Her viser han ­likevel en innlevelse og formidlingsevne, som jeg aldri har hørt ham være i nærheten av på de etter hvert mange konsertene jeg har vært på med ham. Sangene, spilt inn live i studio, med Dylan på en krakk foran fem musikere, smyger seg frem, med en sangstemme som vel aldri har hørtes så ren og pen ut fra dette nebbet.

For likevel å markere en viss distanse mellom hans egen og Sinatras tross alt mer fornemme musikktradisjon, det siste ikke minst gjennom hans mange show i Las Vegas, lar Dylan Donnie Herrons pedal steel-gitar erstatte Sinatras strykere. Dermed lukter det litt mer bygd enn by, likevel.

Utstrakt hånd

Allerede i 1995 takket Dylan ja til en invitasjon fra Sinatra om å opptre under hans 80-årsfeiring i Los Angeles. Frankie Boy ønsket seg «Restless Farwell», fra The Times They Are A Changing. Det kunne tolkes som en utstrakt hånd til en musikktradisjon som lå utenfor hans eget standardjazz-repertoar, og som altså en av populærmusikkens fremste representanter takket og tok imot.

Slik Dylan med den samme imøtekommenheten for fem år siden hentet frem tradisjonelle julesanger til albumet Christmas In The Heart, også de fremført med ærbødighet for tradisjonen de står i.

LES OGSÅ: Her er de mest populære begravelsessangene

At 74-åringen Dylan i senere år har funnet seg bedre tilrette i dressjakke og slips, enn tidlige tiders løsere gevanter, er muligens også et tegn på at tidene ikke forandrer seg like mye som han en gang hevdet.