Religion

Søker et stille liv

– Det viktigste valget vi gjør i dag, er å velge noe bort, sier psykologiprofessor. Kan løsningen være å gå i kloster?

Bilde 1 av 4

– Noen ganger skulle du ønske at ting var enklere. Da er livet i klosteret forlokkende, sier Trine Vollan.

Forfatteren er aktuell med ­romanen Kloster, som handler om en kvinne i midten av 30-årene som ønsker å rømme fra hverdagslivet og inn i klosteret. Boka føyer seg inn i en rekke fortellinger som handler om ­livet bak klostermurene. Et aktuelt­ eksempel er årets Andreas­pris-vinner, den polsk-franske filmen Agnus Dei, som handler om polske nonner som blir utsatt for overgrep av russiske soldater. Vi har også filmer som Ida fra 2013, som handler om en foreldreløs jente som vokser opp i et kloster på 1960-tallet.

Avdøde Jan Roar Leikvoll er en av de norske forfatterne som har skrevet om klosterliv. Romanen Bovara (2012) handler om Frrok, som er gartner i klosteret, men blir hundset av de andre. Et klassisk eksempel fra norsk litteraturhistorie, er Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Kristins livsreise ender til slutt i klosteret, der hun endelig finner fred.

LES OGSÅ: Da misjonærsønnen mistet retning i livet bestemte han seg for å sykle «hjem» til Etiopia

Hverdagslivets tomhet

I Trine­ Vollans roman Kloster, leser­ hovedpersonen Eline denne trilogien, og historien om Kristin­ blir en viktig parallellfortelling til hennes eget liv. Men hun lar seg også inspirere av Sound of Music med Julie Andrews sin Maria-­rollefigur og nonnene som synger så vakkert.

– Det er den romantiske klisjeen som i utgangspunktet tiltrekker henne, sier Vollan.

Eline har tilsynelatende alt på stell, likevel irriterer hun seg ­stadig mer over tilværelsens uutholdelige letthet.

– Hun syns at det ikke går an å tenke en ren tanke uten å bli avbrutt av støy, ståk og mas, sier Vollan.

Hun forteller at Eline ønsker seg vekk fra hverdagslivets tomhet, blant annet fordi hun kjenner på presset fra de uendelige valgmulighetene. Hun er blitt ­arkitekt, men grubler over om det var riktig. Kanskje kunne hun blitt noe enda bedre?

– Når vi vokser opp, får vi høre at vi kan bli hva vi vil. Alle dører er åpne, og det er bare opp til deg selv hva du gjør ut av det. Vi har et enormt koldtbord av muligheter vi kan velge fra, og da er det lett å gå seg vill, sier Vollan.

Hva gjør du når nok er nok? For Eline kommer svaret helt ut av det blå: Hun må gå i kloster.

LES OGSÅ: Fanger går i kloster bak murene

Full pakke

Per Einar Binder tror at mange kan kjenne på det samme som Eline: En lengsel å velge vekk noe, og si «nå vil jeg samle meg om dette.»

– Det viktigste valget vi gjør i dag, er å velge noe bort, sier Binder, som er professor ved ­Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, og i tillegg praktiserende psykolog.

I sin nyeste bok Ikke vær så slem mot deg selv: En veiviser i det ufullkomne livet bruker han begrepet livsperfeksjonisme for å beskrive følelsen av at alle ting i livet skal være på stell.

– Vi skal helst ha en total vellykkethetspakke, som inneholder­ interessante studier, en strålende­ karriere, vellykkede barn, et godt hjem og en perfekt kropp. Alt dette­ sliter på folk, sier Binder.

– I stedet for å velge ut noe, sier vi ja til alt på en gang. Det blir du rastløs og sliten av, og til slutt blir du tom innvendig.

Han tror det er flere grunner til at det å være vellykket er blitt et ideal. Vi har hatt en velstands­utvikling, og samtidig en økt global konkurranse.

– Det gjør at vi hele tiden er redd for å henge etter. Jeg tror heller ikke at vi alltid tenker grundig over hvordan vi bruker sosiale medier, og det blir et sted der vi lett viser fram vår vellykkethet, sier Binder.

– Vi skaper en idé om at vi har et strålende og fortryllende liv, når sannheten er at de fleste liv er ganske ordinære. Selv de som er ekstraordinære på noen felt, er helt vanlige på de fleste andre.

LES OGSÅ: Klosterfilmen Agnus Dei er årets Andreasprisvinner

Misunnelig

Eline er ikke ­religiøs, men Trine Vollan ­mener ­likevel det ligger en religiøs­ søken­ i lengselen etter et liv i klosteret.

– Jeg kjenner meg igjen i følelsen av at du kan være misunnelig på religiøse mennesker, fordi du tror at de slipper å gruble på alt hele tiden. Samtidig skjønner jeg at det er en veldig forenkling, sier Vollan.

Da hun vokste opp på 1970-tallet, ble troende sett på som helt uten bakkekontakt.

– I dag har vi fått så mange muslimer rundt oss som er troende, og det har åpnet opp noe. Jeg tror jeg spiller noe av min egen nysgjerrighet på det religiøse over på Eline.

– Kjenner du deg igjen i lengselen etter det enkle livet?

– Ja, det tror jeg mange gjør. Det er så mye du må forholde deg til i hverdagen. Bare det at dagsrutinene er strenge, høres forlokkende ut. Du trenger ikke å tenke på hva du skal spise ­eller ha på deg. Hele poenget med å være der, er å fordype seg og tenke, sier Vollan.

LES OGSÅ: Katarina Pajchel føler seg privilegert. Hun lever i frivillig fattigdom.

Et kall

Søster Anne Bente Hadland ved St. Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo bekrefter­ at de noen ganger får henvendelser fra ikke-troende som har lyst til å gå i kloster. Noen er tiltrukket av klosterlivet uten at de helt kan forklare hvorfor, og uten at det ligger en religiøs motivasjon bak. Men det holder ikke i lengden.

– Å gå i kloster er ikke en livs­stilsendring, understreker Hadland.

– Jeg sier ikke at folk ikke kan ha utbytte av å være i kloster for å få stillhet, men det er ikke nok i seg selv. Vi tar alltid en samtale med folk som henvender seg, men forutsetningen for å gå inn i et katolsk kloster er at du er troende.

Hun mener at klosterlivet kun vil få mening dersom du har et kall fra Gud.

– Klosteret er en veldig dårlig løsning dersom du lengter vekk fra et utilfredsstillende liv. Det er ikke et enkelt liv, og heller ikke uten frustrasjoner, sier Hadland.

Hun tror likevel at dersom du tar klosterlivet alvorlig, vil du bli bedre kjent med både deg selv og med Gud.

– Men klosteret er ikke først og fremst noe du kan bruke for å flykte bort fra noe.

– Er det noe du kan flykte inn i?

– Jeg tror klosteret fungerer veldig dårlig som flukt uansett. Hvis det er din egen rastløshet du prøver å flykte fra, og du mangler en tro som bærer deg, vil klosterlivet oppleves veldig trivielt.

LES OGSÅ: Geitelivet ga innsikt i egen dødelighet

Utfordrende

St. Katarinahjemmet har en enkel dagsplan, med felles bønnetider og måltider. Men klosteret driver ikke en detaljstyring av hva søstrene gjør.

– Klosterlivet stiller faktisk større krav til fleksibilitet enn konformitet. Du må hele tiden tilpasse deg både dagsprogrammet og andre mennesker. Vi er et utadrettet kloster, der søstre kommer og går hele tiden, og der vi har forskjellige arbeidsopp­gaver, sier Hadland.

I tillegg har ikke nonnene selv valgt hvem de lever side om side med i klosteret, noe som kan være utfordrende.

– Klosterlivet kan være ­ekstremt frustrerende, men troen setter prioriteringene, noe som også gjør det rikt og meningsfullt.

LES OGSÅ: Fant kloster på finn.no

For mange valg

I romanen Kloster begynner Eline etter hvert å lure på om hun faktisk vil klare å tenke bedre om hun kommer i kloster, eller om hun bare kommer til å finne nye ting å gruble over.

– Utover i boken skjønner hun jo at det hele tida vil komme nye spørsmål. Når du når et mål i ­livet, vil du alltid få et nytt, sier Trine Vollan.

Hun trekker fram den klassiske­ scenen der Peer Gynt skreller en løk for å prøve å finne kjernen, men oppdager at det bare er lag på lag.

– Vi vet jo at vi ikke finner svar. Likevel håper vi vel alle på å finne­ noen innsikter.

All denne friheten formødrene kjempet for, her sitter jeg og ikke vil ha den, tenker Eline på et tidspunkt i boken. I Vollans forrige bok Stockholm skulle hoved­personen ønske at hun hadde odel på en gård, så hun slapp å ta et valg om hva hun skulle gjøre i livet.

– Kan det bli for mye frihet?

– Ja, på et vis. Før i tiden var løpet­ lagt for de som skulle ta over gården eller arve en ­fabrikk. Da slapp du å velge. Men jeg har også hørt mange historier om folk som sliter med odelen de sleper på. Spørsmålet er hvordan du finner balansen når du har så mange muligheter. Det er en stor oppgave å forvalte friheten uten å bli frustrert, paralysert eller handlingslamma.

Trine Vollan er usikker på om det er en god løsning for Eline å gå i kloster.

– Det typiske for Eline, og mange med henne, er vaklingen mellom å gjøre det vi føler er riktig for oss selv og ansvaret for fellesskapet. Eline vil trekke­ seg tilbake og gi blaffen i alt rundt som sliter på henne. Men samtidig har hun et ansvar for menneskene rundt seg.

LES OGSÅ: Der nonner stappet voks i ørene

Komplisert liv

Løsningen på problemet med den lammende friheten, er tilsynelatende ganske enkel: Vi må velge noe bort, mener Per Einar Binder.

– Det er noe stort i å si ja til det ufullkomne livet. For dette er det virkelige livet, og det inneholder alltid noe smertefullt og ubehagelig. Men dersom du sier ja til det ufullkomne, har du akseptert at det ikke trenger være noe feil ved livet ditt selv om det er ubehag der, sier Binder.

I jobben som psykolog har han truffet mange unge voksne. Noen vil trene seks dager i uka, være aktive i studentorganisasjoner, gå på de rette festene, få gode karakterer og ha mange venner.

– Det gjør livet veldig komplisert. Vi må velge vekk noe, og det gir oss anledning til å tenke: Hva er viktig for meg?

Binder tror også at livet kan bli smalt og lite dersom vi kun fokuserer på oss selv.

– Vi har behov for å se oss selv som en del av en større sammenheng, om det er naturen, samfunnet eller en religion.

LES OGSÅ:

Gå i dybden

Livet er fullt av trivialiteter. Det gjelder også klosterlivet, understreker Anne Bente Hadland.

– Hva tror du er forlokkende med et liv i kloster?

– Mange lever oppjagede og ganske overfladiske liv. Muligheten for å gå i dybden, reflektere og tenke seg om reduseres. Hvis du hele tida skal henge med i samfunnet, vil du leve veldig på overflata. Vi mennesker har behov for å ta en pause, men det klarer du ikke hvis du ikke kutter ut noen av impulsene, sier Hadland.

Når vi går, må vi høre på musikk, vi er alltid tilgjengelig på telefon, og hele tida oppdatert på sosiale medier. At vi ikke klarer å la være å gjøre noe, tror Hadland kan være skadelig.

– Jeg tror vi skal koble ut og logge av noen ganger, og skape et rom der du kan tenke og jobbe uforstyrra.

Men det forutsetter at du har noe å fordype deg i. Hadland understreker at klosterlivet handler om å gå inn i et trosfellesskap, der du skal ta deg tid til stillhet og bønn.

– Men det er troen på Kristus som konstituerer fellesskapet, og hvis det ikke er en dimensjon i ditt liv, vil klosterlivet bli meningsløst. Det ville ikke være til å holde ut.

HAR DU EN PILEGRIM I MAGEN?: Sjekk ut disse europeiske pilegrimsmålene

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion