Anti-rockfavorittene til Kurt Cobain fyller 40 år

I en av kommentarene under et sjeldent konsertopptak av den walisiske trioen Young Marble Giants på YouTube sies det tørt: «Alison tar av seg jakka halvveis i konserten». Det er vel i grunnen det nærmeste man kommer sceneshow.

Bandet gav ut sitt eneste album Colossal Youth i 1980 på Rough Trade, opplevde god mottakelse hos kritikerne, men ble oppløst straks etter at plata kom ut. «Kolossal ungdom», «unge marmorgiganter» - til tross for vekten i ordene og et uttalt ønske om å lage popmusikk, er vel både bandet og musikken blitt stående som et monument over ung sjenerthet, popminimalisme og egenrådige musikalske idéer.

Bandet ble formet i 1978 i Wales av Alison Statton og brødrene Stuart og Philip Moxham. Navnet hentet de fra de høyreiste greske kouros-statuene. Young Marble Giants var aktive i det man gjerne kaller post-punken, en tid preget av en underlig musikalsk frihet og innovasjon.

Etter et par EP-er og ett album var det slutt. Bassistbror Philip og vokalist Alison splittet opp, Stuart slo opp med sin kjæreste, og på et punkt i denne oppbruddstiden var bandet plutselig ikke mer.

Alice Statton på en øvelse. Foto: Wikimedia/Wendy Smith

Gjør-det-selv

De sluttet derimot ikke å fascinere. Kurt Cobain fra Nirvana var blant dem som skapte fornyet interesse for gruppa gjennom å liste Colossal Youth blant sine favorittalbum gjennom tidene.

Spredt ut over en periode på over 10 år gjorde de etter årtusenskiftet en del konserter som gjenforent band (med en tredje bror, Andrew, i besetningen), og opplevde å spille for flere tusen mennesker av gangen. I et intervju med MOJO fra noen år tilbake fortalte Stuart Moxham, sitert etter minnet, at han pleide å ha følgende utveksling med publikum: «Kan dere høre oss bak der?» «Jaaa!!!!» «OK, vi skrur ned, da». Denne anti-rock-holdningen sier en del om essensen ved bandet.

Det var ikke vanlig på den tiden, men Colossal Youth ble tatt opp hjemme. Trommesporene kom fra en simpel trommemaskin, konstruert av et fjerde medlem som var med tidlig i bandhistorien, Moxham brødrenes fetter, Peter Joyce. Den anti-profesjonelle tilnærmingen og ikke minst den uaffekterte, sky, «naturlige» syngemåten til vokalist Statton har siden vært forbilde for en hel bølge av indieband.

På et tidspunkt i tiårene etter gikk det til og med hos noen band sport i å etterligne disse verdiene, den tynne skranglelyden og med vokalister som oppførte seg utstudert mistilpasse på scenen og ikke møtte publikums blikk. Da var ikke alltid så moro lenger. Men akkurat dét tar ingenting vekk fra originaliteten og det unike ved bandet som var med å danne skole. Man kan jo til og med si at disse unge marmorstatuene i dag står som en meget tiltrengt antitese til låtskriver-camper og kalkulert komponering for å treffe hit-algoritmer. En Young Marble Giants-sang stopper der den stopper.

Perfekt uperfekt

En av albumets fineste låter, «N. I. T. A», henter tittelen fra forbokstavene i tekstlinjen «Nature intended the abstract», og det kan virke som om de språklig sett økonomiske tekstene til Stuart Moxham handler en del om å tolke tegnene i snapshots og observasjoner av brokker av virkelighet. Øyensynlig handler det om kjærlighetsrelasjoner, å se og bli sett.

Dette går hånd i hånd med minimalismen og det nesten kubistiske i musikken. Bassen holder sangene oppe, gitaren er ofte dempet av håndflaten, og tygger avgårde på en eller to strenger mens vokalmelodien tar uvante vendinger. Under finnes den spinkle trommeloopen, og kanskje en gjentagende lyd manipulert av effekter. Av og til durer et sprøtt orgel. Alt er tynt.

Selvsagt er ikke lyden av Colossal Youth tatt ut av ingenting. Tidlig Roxy Music er en referanse her, og man kan ellers høre klare forbilder i Velvet Underground i all insisteringen på strengene og krautrock i rytmikken. Sammensetningen er likevel noe nytt, ikke minst takket være vokalisten.

Om man aldri har hørt bandet, er det kanskje til og med slik at det krever litt tilvenning, for det er slett ikke slik at de beste låtene, eller i alle fall mest tilgjengelige, åpner albumet. «Music for Evenings», «Eating Noddemix», nevnte «L. I. T. A.» eller «Brand-New-Life» er likevel popsanger som kan virke som innfallsvinkler til stoffet, og som etter hvert åpenbarer en litt merkelig, men egen form for skjønnhet.

Bandet Young Marble Giants. Foto: Wikimedia/Wendy Smith

Nye veier

Bandmedlemmene har i ettertid gitt ut ny musikk med ujevne mellomrom. Bassist Philip Moxham spilte blant annet senere med Everything But The Girl. Vokalist Alison Statton har dedikert seg til jobben som kiropraktor, men har også vært aktiv i ulike bandkonstellasjoner som alle har gitt ut album verdt å sjekke ut.

Den lengste diskografien har gitarist og låtskriver Stuart Moxham. Der Stattons musikk ble mindre konfronterende, var Moxhams innimellom det motsatte. Men faktisk er han aktuell med et helt nytt album, utgitt i juli i år.

Det er det andre han har gjort sammen med arrangøren, komponisten og musikeren Louis Philippe. Utgivelsen bærer begges navn og er titulert The Devil Laughs. Den er preget av mykt arrangert pop, med mye kassegitar, pene tangenter og stor harmonisang. Den Bacharach- og 60-tallspopinspirerte stilen representerer i så måte en musikk som for mange nok vil være mer lettlikelig enn den han en gang lagde i bandet han skapte alternativmusikkhistorie med.

• LES OGSÅ:

• Evigheten lager noe genuint nytt, inspirert av kristenpopstil fra 70-tallet

• Røverfilosofen Dylan veksler mellom gubberock og genistreker på nytt album

---

Fakta:

---