Bob Dylan er en luring. Selv om han gjerne portretteres som en profet, så ligner han i virkeligheten mer på en slu narr.

Om karrieren til tidenes mest kanoniserte singer/songwriter er definert av noe, er det at han elsker å så kaos – skape forvirring og trosse folks forventninger. Det er med på å forklare blant annet at han plugget i elgitaren på Newport Folk Festival i 1965, eller at han ga ut tre evangelistiske album mellom 1979 og ‘81.

Maskespill

«Når noen har på seg en maske, kommer han til å fortelle deg sannheten. Om han ikke har på seg en maske, er det høyst usannsynlig», sier Dylan i Rolling Thunder Revue. Den flotte Scorsese-regisserte dokumentarfilmen fra i fjor omhandler Dylans kanskje ‘sanneste’ fase. Det vil si fasen der han var på sitt mest dylanske.

Rolling Thunder Revue var en turné som ble gjennomført i 1975, hvor Dylan og et brokete backingband spilte på en rekke rare småsteder i USA. Det var et slags omreisende sirkus med flat struktur. Bob selv var turnébussjåfør. Han opptrådte i hvit ansiktsmaling, og skal man tro konsertopptakene har han neppe spilt bedre, verken før eller siden.

Det der med maska er viktig å ta innover seg. For om man lytter for seriøst eller for biografisk til Dylan, så er man på villspor. «Du kaster bort livet ditt», har han sagt til de ivrigste fansene sine, såkalte dylanologer. Det er nemlig ikke mytologien om Dylan som er interessant, men hvordan han speiler mytologien om Amerika.

LES OGSÅ: Bob Dylan overrasker med å utgi sin andre nye låt på kort tid

Fast car & fast foods

«I Contain Multitudes» er navnet på åpningssporet til Rough & Rowdy Ways, Dylans første album med egenkomponerte sanger siden Tempest (2012). Han låner låttittelen fra et dikt av Walt Whitman, som gjerne kalles tidenes største amerikanske poet. «Do I contradict myself?/ I am large, I contain multitudes», proklamerte Whitman, som nok snakket like mye om seg selv som USA – en nasjon som holder friheten hellig, samtidig som dets historie er definert av folkemord, slaveri og imperialisme.

Dylan plukker opp tråden til Whitman. «I drive fast cars/ but I eat fast foods/ I contain multitudes», går en de tørrvittige onelinerne hans. Sangen har en mild og forsonende tone, med middelshavsvarme nylonstrenger, ikke ulikt kammercountryen til det evig undervurderte Nashville-bandet Lambchop.

Fri tankestrøm

Dylan har aldri vært noen stor sanger, akkurat, men med årene har han fått en rimelig innrøyka Tom Waits-røst. Det har også formet sangstilen hans, som på Rough & Rowdy Ways ofte kan beskrives som samtalende. På spor som «I Contain Multitudes» føles det som om han snakker rett til lytteren i en slags fri tankestrøm, og blander livsvisdom med skrøner.

«Det er en av de sangene hvor du skriver den på instinkt. Litt som en transetilstand. Mesteparten av mine nylige sanger er sånn. Tekstene er virkelige, håndgripelige, de er ikke metaforer», forteller Dylan i et sjeldent intervju med New York Times.

Fattige på metaforer er eller ei, så er det klart at mange av tekstene på Rough & Rowdy Ways er temmelig spøkefulle. «Key West is the place to be/ if you're looking for immortality/ Key West is paradise divine», murrer Dylan. Key West er liten øygruppe like sør for Florida, et sydhavsparadis man kan nå ved å kjøre på motorvei over havet. Det er sikkert fint der, men Key West symboliserer vårt destruktive begjær etter nytelse. Om noen tiår kan den ligge under vann. Akk, skjebnens ironi.

Gampete gubberock

Det er nok et spørsmål om smak og behag, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om den mer gampete gubberocken til Dylan. Det er flere sanger på Rough & Rowdy Ways som er formulaisk bluesrock og honky tonk. «False Prophet», «Goodbye, Jimmy Reed» og til dels også «Crossing the Rubicon» er rike på energi, men fattige på følsomhet. De burde ikke overbevise noen om at Dylan er en interessant låtskriver.

Det er jo synd, for det er mye fint som foregår her. «I’ve Made Up My Mind to Give Myself to You» er sårbar og kjærlig, og den sterkeste melodien på albumet. «Black Rider» er på sin side en nedstemt og stemningsfull tale til noen som høres mistenkelig mye ut som Døden.

Topper hitlistene

Mest slående av alle sporene er episke «Murder Most Foul», en 17 minutter lang meditasjon over attentatet på John F. Kennedy. Den er drømmeaktig i formen, holdt flytende av et vektløst piano, svulmende strykere og noen dumpe trommeslag her og der. Den har flere ting til felles med «A Dream» av avantgarderock-legendene Lou Reed og John Cale.

Utrolig nok er «Murder Most Foul» første gang en Bob Dylan-låt er nummer én på de amerikanske hitlistene. Det kan nok forklares med at det er ganske annerledes å måle strømmetjenester enn salg av singler, sånn som i gamle dager. I tillegg står musikkindustrien, som alle andre bransjer, ganske stille om dagen. Konkurransen er begrenset.

Men kan det også hende at nysgjerrigheten for «Murder Most Foul» vitner om at folks lyttevaner har endret seg under pandemien? At tålmodigheten, evnen til å gi seg hen til de små tingene, har blitt større?

LES OGSÅ: Ole Johannes Åleskjærs analyse av Dylans 17 år minutter lange episke låt: – Den ligner egentlig ikke på noe den nå 79 år gamle artisten har gjort før

Det mytiske Amerika

Murder Most Foul handler naturligvis ikke bare om Kennedy. I likhet med mange av de største ideene til Dylan, utspiller den seg som en mytisk fortelling om USA. Det får den til ved å blande religion, populærkultur og klassisk litteratur. Tittelen er fra en linje i Shakespeares Hamlet, hvor den drepte kongens spøkelse snakker til sin sønn.

Det frie og håpefulle Amerika som Walt Whitman bejublet på slutten av 1800-tallet, og som beatene og hippiene av Dylans generasjon prøvde å gjenreise i etterkrigstiden, er en saga blott. «Murder Most Foul» bør nok også leses som en sørgesang over motkulturens fiaskoer. Den amerikanske drømmen har imidlertid evig liv i den mektige, poetiske americana-tradisjonen.