Mange spiser ­frokost uten at noen vet om det

– Om jeg ser på det jeg har gjort, er nok utgangspunktet for forfatterskapet mitt at styrke og svakhet går hånd i hånd. Jeg tror det finnes mye styrke i svakhet og mye svakhet i styrke. Og jeg tror at når man er på bunn, så er det viktigste man kan gjøre, å vise seg svak – det tror jeg er det sterkeste man kan gjøre.

Tiltalte meg

Beate Grimsrud er norsk, men svensk. Det vil si, hun bor i Sverige og skriver romanene sine på svensk og norsk. Forrige bok – En dåre fri (Cappelen Damm) – ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av begge land, både Sverige og Norge.

Nå – i romanen Evighetsbarna­ – setter hun forfatterblikk på det gamle­ arbeiderstrøket på Södermalm i Stockholm (som like godt kunne vært i Oslo eller hvor som helst) og forandringene som har skjedd i løpet av de 30 årene hun har bodd der.

Hun kom til leiligheter med utedass, det var billig å bo der og boligkøen sørget for at de svakeste sto fremst i køen.

– Det tiltalte meg veldig, sier hun.

– Det så sånn ut. Og sånn ser det ikke ut lenger. Det har gått fra å leie til å eie. Skal du ha en treroms, så koster det sju millioner. Jeg ville beskrive de som vippes ut av sånt. I mitt tilfelle måtte det bli vanlige arbeidere, folk som ikke henger med, men heller ikke er så gærne at de helt har ramla av – de som henger seg fast allikevel. Det ville jeg beskrive. Fire mennesker som går ut og inn av hverandres liv, på en måte. De lever alene.

LES OGSÅ: – Tveit frikjenner Hamas for Midtøsten-kriser i ny bok

Vandring blant mange

Hun setter tonen: «Å leve alene er også en vandring blant mange. Å leve i par er også å være alene. Å være voksen er å være barn. Lengst inne bor den lille i den store og omvendt» – leser vi på første ark, rett på i Evighetsbarna, det er da et helt univers?

– Alenehusholdet – som jeg beskriver – er jo det samme for alle storbyer, og samtidig tror jeg at denne kosmosfølelsen, altså verdensrommet og dette blikket utenfra, er gjennomgående for mitt forfatterskap. Allerede i den andre boka mi, Continental heaven, skriver jeg om noen som er på biltur i Italia, de kjører i en liten bil i fjellene, og da skriver jeg at «vi er ikke eldre enn at vi tror at noen ser oss, noen følger oss på veien og ser vår lille bil». Den tanken har jeg med meg den dag i dag.

LES ANMELDELSEN AV ROY JACOBSENS NYE BOK: Mye baksing, lite refleksjon

– Hvem ser deg?

– Jeg tenker ikke nødvendigvis på Gud, men det kan det også være. Jeg tenker at det er noe større og noe kosmisk og at hvert menneske setter spor. I Evighetsbarna tenker jeg at disse menneskene er både barn og voksne, de er både levende og døde, de er evige. Og de er sett av universet eller noe større.

Dårlig på å være alene

– Og likevel mye ensomhet?

– Jeg tenker vel at boka handler mye om ensomhet. Jeg er veldig dårlig på å være alene, selv. Dårlig på ensomhet, så prøver jeg da, selv om jeg har et yrke som er ganske enslig. Jeg tror at det å føle på ensomhet, og det å være ensom, er en veldig viktig erfaring for ethvert menneske. For ensomheten er jo like mye inni en. Man blir ikke redda om man får en ring på fingeren.

– Det beskriver du?

– Jeg prøver. Siri, for eksempel, sitter hjemme og spiser med skittent bestikk og skitne tallerkener og ingen ser henne når hun spiser frokost. Det er veldig mange som spiser frokost uten at noen vet noe om det. Å være alene er en litt god følelse og av og til er det en mindre god følelse. Det handler vel også om ikke å fylle opp kalenderen 100 prosent, men å ha rom for ensomhet. Du kan slå opp på forlagsliv.no, hvor jeg har en artikkel som heter «Her ligger vi og underpresterer, det føles ganske deilig». Skap rom for mellomrommene, sier jeg. Vi snakker om å «spare tid» ... det er bankvesen, da er du helt ute og sykler. For den tiden du sparte – vil du merke i dødsøyeblikket – er helt verdiløs valuta.

LES OGSÅ: Vi må lese Agnar Mykle med fordomsfritt blikk

Glemt at vi flyktet

– «Hva betyr det å forstå», leser vi – og «du» svarer: «Å trenge inn i et annet menneske med følsomhet» ... Det er kanskje ikke det vi er best på?

– Jeg tror vi er slurvete på akkurat det. Vi sier «jeg forstår», «jeg skjønner», «jeg forstår deg» ... jeg tror det er veldig vanskelig å forstå et annet menneske. Men vi må prøve.

– Alle kan det?

– Ja, men vi må trene, øve oss på saken. Akkurat der – dette med å skjønne – har jeg en del jeg kunne tenke meg å si til Norge. Vet du hva vi har glemt i Norge? At 60.000 -70.000 nordmenn flyktet til Sverige under 2. verdenskrig. Det tror jeg vi bare har glemt. Et ganske høyt tall - når vi holder på og dividerer og sidestiller og sier at gamle blir kastet ut fra sykehjemmene hvis vi tar imot flyktninger – den retorikken er ren dumhet. Vi skal liksom stemme på enten de eldre eller flyktningene? Det er helt høl i hue. Det finnes andre lommer vi kan plukke de pengene fra. Men det handler jo ikke boka om ...

– Nei, men du har jo med en tigger, så ...

– ... ja, når Norge snakker om å ta imot 10.000 flyktninger og Sverige skal ta imot 120.000 ... og vi synes det er et kjempeproblem? Jeg tror at ... nei, det har jeg ikke ord for.

[ LES SAKER OM FLYKTNINGER I NORGE HER ]

Trenger et «vi»

– Hva er vi redde for, tror du?

– Etter krigen skjedde det mye godt, en sterk arbeiderbevegelse og vi fikk et veldig stort «vi». Alle fikk plutselig være med – som for eksempel faren min, som fikk en utdannelse som han ikke hadde fått hvis det ikke var for at alle plutselig var med på toget, fordi vi var nordmenn. Og dette «vi-et» har vi levd på, det har vært viktig for å bygge Norge. Men nå er vi plutselig redde for at det skal gå i stykker, vi tror at innvandrere truer dette «vi-et». Vi må klare å tenke at dette «vi-et» også inkluderer mennesker som ikke går på ski. Og at det er nødvendig for Norge med et større mangfold, et større «vi»-begrep. Vi kommer sosialt til å tjene på det, økonomisk kommer vi til å tjene på det, kulturelt og menneskelig kommer vi til å tjene på det.

LES OGSÅ: Skriver om å leve sammen med en som ønsker å avslutte livet

– En sjenerøsitet?

– Jeg skriver et sted: Vil du være sjenerøs, kan du omgås andre sjenerøse, så blir det ikke så dyrt, hvis du vil være gjerrig, så kan du omgås andre gjerrige, så får du se hvor dyrt det blir i lengden.

Gråt i Rondane

– Hvordan ble ­Beate Grimsrud forfatter?

– Det var helt naturlig at jeg skulle bli forfatter, jeg har ikke hatt noe annet på tapetet. Det var meningen at jeg skulle bli, hva heter det, diplomat, men jeg skjønner jo i dag at for meg å reise rundt i verden og representere Norge, være et lite Norge, det hadde vært vanskelig. Da vi var sju år, i august før vi skulle begynne på skolen i førsteklasse, kom foreldrene våre på at vi skulle gå tur i Rondane. Svære sekker, og jeg var magesyk og jeg gråt. Jeg gråt og gråt, vi gikk voksenrutene på åtte, ti timer om dagen. Og da skjønte jeg – enten gråter jeg, eller så forteller jeg historier. Da begynte jeg å fortelle historier og spydde – og fortalte historier. Nå tenker jeg på Tusen og én natt, hvor man fortalte historier for å overleve. Jeg har fortalt historier for å overleve. Jeg tror at den gode samtalen er noe av det viktigste i livet. Og at det å fortelle historier er en forlengelse av den gode samtalen. Det er viktigere enn noensinne med gjennomarbeida historier. Det har tatt fire år å skrive Evighetsbarna ... Jeg håper virkelig på en framtid for de gjennomarbeidede fortellingene.

Katten på sofaen

André har en katt, Kassandra – de kommuniserer. Hør her, sitat: «Det er ikke de stundene en slapper av, som man kommer til å huske her i livet. Det gjelder i hvert fall for mennesket, og nå bestemmer jeg at det også gjelder deg» ... sier han til katten som slanger seg på sofaen.

– Ja, når du sier det, så synes jeg egentlig at det er feil, for det er viktig å slappe av. Jeg tror bare at han synes at katten slapper av litt for mye. Jeg tror nok ikke at jeg har noe imot å slappe av, men det kan hende at forfatteren av denne boka har rett - at det ikke akkurat er de stundene du kommer til å huske.

Når du er redd for å ta telefonen fra Gud, så er det kanskje at du er redd for at det skal kreve noe av deg.

– Beate Grimsrud

– Har du katt selv?

– Jeg har hatt, men har ikke. Jeg tenker ofte på det tette forholdet mennesker har til dyr, det har jeg også tenkt på tilbake i historien. Jeg har tenkt sånn at hvordan kan menneskene ha giddet å ta seg helt frem til år 2015, hvordan har de orka det? Der tror jeg dyrene har hatt stor betydning. Jeg tenkte på det senest i dag tidlig da jeg drakk en kopp kaffe med bildet av en ku på koppen, så tenkte jeg det at kuene har reddet mange mennesker.

Telefon fra Gud

– I boka er det en av personene som ikke tør å ta telefonen fordi hun er redd for at det er Gud som ringer. Det er kanskje mange som ikke tør ta den telefonen ... ?

Latter.

– Det må du skrive ...

– Tør du ta den?

– Da kan jeg si noe veldig personlig. Jeg var inne i et kapell her om dagen og tente et lys. Og så takket jeg, ba og takket. Jeg hadde bestemt meg for at jeg bare skulle takke, og så la jeg likevel til noen ønsker. For fremtiden. Så tenkte jeg ... jeg følte meg ussel ... litt sånn at jeg skulle jo bare ha takket. Men så pratet jeg med presten og han sa at det var veldig menneskelig å gjøre det. Når du er redd for å ta telefonen fra Gud, så er det kanskje at du er redd for at det skal kreve noe av deg. Og i dette tilfellet kreves det noe av denne kvinnen: At hun skal kle opp Gud og gi alle sparepengene sine, alle pengene hun har, til Gud. Det at Gud ringer deg og vil noe, det kan være tøft ... fordi det er mer menneskelig å ville ha enn å gi, kanskje. Selv om jeg egentlig tror at de er like store ... eller, det er jeg ikke helt sikker på? ... nei det kan du stryke, fordi jeg tror egentlig at det er like menneskelig å ville gi som å ville ha. Det skriver jeg også i boka – at når du gir til tiggerne, for eksempel, så er det bevist at det å gi, skaper like store reaksjoner i hjernen som å spise en god sjokolade. Når du gir, setter det i gang belønningsprosesser, som er like sterke som å spise en god sjokolade.

– Det er bevist?

– Ja, det er en fin oppfinnelse.

Sier Beate Grimsrud.