Anmeldelser

Kraftig 
løft for 
Lindstrøm

Ikke bare gir den prisbelønte forfatteren Merethe Lindstrøm oss en ny ­nøkkel til sine bøker, språket strømmer også friere.

Denne anmeldelsen er skrevet av Astrid Fosvold.

Vinter er dager med tørr kulde, glassklar luft - og klare, rene tanker – men også rått mørke og tungsinn. Seinvinteren gjør morgenene lysere, dagene lengre og blikket på verden endres. Slik beveger også denne teksten seg fra det nedstemte mot optimisme.

Fra vinterarkivene søker klarhet og erkjennelse. Fortelleren strever med å rede ut trådene i livet. Å arkivere er en metode for å bevare og holde oversikt.

Hovedpersonene er Mats og Merethe. Det er altså mannens og sin egen historie Merethe Lindstrøm forteller, slik Karl Ove Knausgård gjør – gjennom seks tjukke bøker. Lindstrøm nøyer seg med drøye 200 sider. Hun er en av våre fremste forfattere i den korte, presise formen – Askildsen-strengen i norsk litteratur.

LES ANMELDELSE AV KARL OVE KNAUSGÅRDS NYE BOK: Sympatisk – og litt kjedelig

Likevel er ikke dette en selvbiografi – men en roman skrevet med utgangspunkt i eget liv – autofiksjon. Ikke minst er denne boka en kjærlighetserklæring til mannen. Merethe skildrer smerten ved å leve tett med en person som stadig veksler mellom mørke og lyse sinnsstemninger og som av og til er så langt nede at han ønsker å gjøre slutt på ­livet. Angsten for at han faktisk skal gjøre det, skaper avgrunns­tyngde.

Temaet og kjærligheten til de hun omtaler i teksten, minner om Sara Stridsbergs flotte roman Beckomberga som kom i vår – om Stridsbergs far som strevde med sykdom og dødsdrift.

Minnefellesskap

Fortelleren veksler mellom her og nå-situasjonen, barndom, oppvekst og tidlig voksenliv. Merethe skriver barndomsminnene til mannen. De har vokst symbiotisk sammen, historiene deres er felles: «jeg tror ikke lenger jeg er bare en person, jeg er halvferdige historier, fragmenter og brokker uten narrativ. Jeg er historiene mine, men dine også.»

LES OGSÅ: Lekent og skjebnetungt fra Filharmonien

Og kanskje filtres de tettere når hun skriver hans minner: «Jeg vet ikke om jeg vikler oss enda mer inn i hverandre, eller åpner opp, gjør det tydeligere det som er du, det som er meg.» Dette er så godt formulert: Det første barndomsminnet til Mats er en liten alenestående vakker og sår tekst som blir en slags inngang til hvem han er, hun har andre minner.

Alfabet

Hun skildrer tiden familien bor på landet, og fortellingen knyttes til stedet. I forfatterskapet skaper nettopp steder og landskaper vi befinner oss i, hus vi bor i, betydning. Fra Vinterarkivene viser både hvordan notater og brev innlemmes i arkivet og at hun søker betydning helt ned til det første arkiveringsprinsipp: «Et alfabet blir synlig i hagen, tilfeldige bokstaver kan leses, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet.»

LES U2-ANMELDELSEN: Bibelbaserte sanger fremdeles viktig

Dette minner meg om diktet Alfabet av danske Inger Christensen. Hun bruker systemer som strukturerende prinsipp i sin diktning. Det gjør ikke Merethe Lindstrøm. Men hun viser frem hvordan hun arbeider med å skape mening og betydning ut av tingene, hagen og stedet. ­Arkivet er et system som kan brukes i den prosessen.

Rotløs og hjemløs

Teksten blir en ny nøkkel til Lindstrøms forfatterskap. Rotløshet, hjemløshet og det å være på vei et annet sted, går igjen. I samlingen Arkitekt (2013) danner det å være i drift, en gjennomgangstone. I Gjestene (2007) møter vi mennesker som gjester hverandres liv, og som er gjester i eget liv. Vi snakker om modernismens kjernetematikk.

Hun forsøker å slippe unna de presise, korthogde setningene hun er kjent for. Språket strømmer friere nå.

– Astrid Fosvold, anmelder

Samtidig reaktualiseres tekster som Ingenting om mørket (2003) og Natthjem (2002).Her møter vi barn med foreldre som ikke er voksne nok for barna sine: Ungene tar ansvar og blir små voksne. Lindstrøm skriver om å vokse opp med psykisk ustabile foreldre og viser hvordan det påvirker eget liv og slik forplanter seg gjennom generasjonene.

Fri strøm

I årets utgivelse ­leser vi at selv om «arrene ikke er til å se, fører vi sammen noe som kanskje ikke bør sammenføres, din mors schizofreni, din fars alkoholisme, min fars angst, vi er en genetisk kode for uro.» Det er denne uroen hun nå bruker som kilde for å skrive fremfor å unnslippe den.

Hun tvinger frem en annen måte å skrive på: «Jeg trenger kaos, jeg må lure teksten, setningene. Teksten dras i en retning, setningene er hund­ene i bånd, trekker oss hjem den vante veien, det er det enkleste, det beste er vanskelig, det finnes i kaoset.»

Hun forsøker å slippe unna de presise, korthogde setningene hun er kjent for. Språket strømmer friere nå.

Modernistisk

Som mange i sin generasjon har Lindstrøm fått modernismens tonearter inn med morsmelken. Fra Vinter­arkivene viser oss at forfatterskapet har en sterk, modernistisk streng i seg. Med imponerende energi jobber hun med dette ­sporet, og det innebærer virkelig en annen språktakt selv om tematikken har ligget latent hele tiden.

Merethe Lindstrøm har gått fra Aschehoug forlag til Oktober. Skiftet har gitt forfatterskapet et kraftig løft i riktig retning.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser