Jakter de skyldige

Denne anmeldelsen er skrevet av Arne Ørum.

«We just don't report a story – we live it!» Slik forklarer BBC hvorfor deres formidling av nyhetsbildet er best. BBCs reportere forteller nemlig ikke bare en historie, de lever den!

Sånn er ikke virkeligheten for så mange av BBCs reportere, men for Odd Karsten Tveit er det nesten sånn. Om ikke lenge har han holdt på med Midtøsten i 40 år. De skyldige er hans sjette bok fra dette området. I de fire mur­steinene av noen bøker, Alt for Israel (1996), Krig og Diplomati (2005), Libanon farvel (2010) og nå, De skyldige, inntar forfatteren mer og mer en proaktiv rolle.

LES OGSÅ: FN: Gaza kan bli «ubeboelig» innen 2020

Han forteller blant annet hvorledes han selv oppsøker menneskene i fortellingene, også de som var til stede i de dramaene han ikke selv hadde dekket. Han forteller hvordan han kontinuerlig graver og borer videre der han mener det er mer å avdekke. Han har saumfart metervis med litteratur og arkiver i inn- og utland i jakten på nye opplysninger for å fylle ut fortellinger som han – mange av dem – har fortalt tidligere.

Arbeidet med De skyldige har gitt meg følelsen av å leve perioder av livet én gang til, skriver Tveit i forordet. Den som leser de mer enn tusen sidene tas med inn i en fortelling der forfatteren, som en «hakawati», en arabisk historieforteller, lever i og gjennom fortellingen.

De skyldige – Israel og ­Palestina – krigen, ­menneskene, spillet

Forfatter: Odd Karsten Tveit

Forlag: Kagge forlag

Sjanger: Sakprosa

Anmeldelse: Tveits fortelling inneholder i ­liten grad drøftelser eller analyser av ­alternative eller motstridende fremstillinger.

LES OGSÅ: Frykter IS-fotfeste på Gazastripen

Spenningsdrama

Med bok­tittelen De skyldige er det tydelig at Tveits fortelling denne gangen skal dreie seg om noe mer enn formidling av en hensynsløs virkelighet med israelsk overmakt og palestinsk avmakt. Bokens komposisjon er kanskje inspirert av et møte med John Le Carré på det legendariske Hotel Commodore i Beirut.

Det er et spenningsdrama med raskt skiftende­ scener: Fra forberedelsen til krigen i 1967, til jakten på mennene bak München-massakren, gruoppvekkende beskrivelser av krigshandlinger, Lillehammer-saken, og mer prosaiske avsnitt med sitater fra fredsdiplomati og faglitteratur.

Jakt på skyldige

Men til tross for alt researcharbeidet, fortellerkvalitetene og forsikringer innledningsvis om en nyansert fremstilling, er boken først og fremst et prosesskriv etter en iherdig jakt på skyldige. Det er nokså tydelig hvem som får skyldig-stempelet, men ikke alltid like tydelig hvem forfatteren lar slippe unna. Norge ligger ved et par anledninger an til å dømmes som medskyldig, for eksempel med Bjørn Tore Godal som utenriksminister og avholdende stemmegivning i FN.

Selv om andre nordmenn nok hadde et større ansvar for katastrofen som kom, lar Tveit dem slippe unna. Han lar riktignok en ­israelsk generalmajor si at Terje­ Rød-Larsen er en stor ­Israel-venn, mens Oslo-kritikeren Edward Said langt på vei frikjenner nordmennene. Norge­ hadde ikke hovedskylden, sa Said. – Den har vi selv.

Frikjenner palestinerne

I boken er det for øvrig bare professor Said som på denne måten kommer til orde med palestinsk selvbebreidelse – at palestinerne er medskyldige. De som har lest det Said har skrevet om Oslo-avtalen, vet at selvbebreidelsen først og fremst rammer Arafat. Odd Karsten Tveits bok inneholder altså lite av palestinsk selvkritikk eller kritikk av ­palestinerne.

Tveit unnskylder eller frikjenner dem langt på vei. Også islamistgruppen Hamas frikjennes for å ha skyld i katastrofene som beskrives. Tveit argumenterer for at det er «omverdenens» skyld at Hamas ble «presset opp i et hjørne,» uten å si noe særlig om mulige årsaker til at bevegelsen ikke er tatt inn i varmen.

LES OGSÅ: – Trolig heiser FN det palestinske flagget for sent

Mørke gråtoner

I forordet sies det ikke så mye om upartiskhet eller objektivitet. Forfatteren har heller valgt formuleringen, «å trenge inn i en konflikt der de hensynsløse realitetene ikke er svarte eller hvite, men mange nyanser av grått.» I boken er imidlertid det som finnes av gråtoner relativt mørke.

Den er nok mer i tråd med noe forfatteren sier litt senere, der han gjør den israelske journalisten Amira Hass’ ord til sine egne: «Det er en misforståelse å tro at journalister skal være objektive. ­Journalistikk handler om å ­sjekke makten og maktens sentre.»

Tveit siterer gjerne, og ganske ofte, israelske systemkritikere. I denne sammenhengen betyr en slik maktkritisk bekjennelse­ at vi har å gjøre med journalistikk som ganske ensidig legger skylden og ansvaret på den ene siden. Det er for eksempel vanskelig å unngå å legge merke til at forfatteren, antagelig i iveren etter å få has på de skyldige, dveler litt mer ved grusomheter, ­rasistiske karakteristikker og religiøs ­fanatisme når han ­finner dem på den israelske siden.

Følg oss på Facebook og Twitter!

En retorikk som sier at dette handler om kritikk av makten kan nok være besnærende. Men ikke mer enn at forfatteren må ha gjort seg noen tanker om at maktkritikk lett kan bli så bundet til politisk-ideologiske posisjoner at det blir nødvendig å ignorere eller velge bort åpenbare motforestillinger.

Tveits fortelling om De skyldige inneholder i liten grad drøftelser eller analyser av alternative eller motstridende fremstillinger. Men for reporteren, og det er det Tveit først og fremst er, blir drøftelser og analyser av sekundær betydning. Min lesning av boken er sikkert uvillig, og jeg tar meg selv i å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet en annen bok. Det er han som har skrevet sin fortelling. Og han har levd den også.

LES OGSÅ: Varsler økt press mot Israel

Kontrovers

De som har fulgt med på Tveits forfatterskap husker kanskje at det for noen år siden var en kontrovers knyttet til hans bruk av kilder. Dette kom blant annet frem i forbindelse med boken Krig og Diplomati i 2005, der rundt 200 noter viser til ulike brev og manuskripter som professor Hilde Henriksen Waage hadde oppdaget manglet i Utenriksdepartementets (UD) arkiver.

Der manglet alt av rapporter fra Oslo-diplomatiets mest hektiske­ fase. Hun publiserte senere en artikkel om «The Mystery of Norway’s Missing Files» i Journal of Palestine Studies.

Det kan antas at Tveit var i besittelse av dette «Oslo-arkivet» på grunn av nærhet til personene i Oslo-kanalen. Selv hevdet Tveit at han hadde deponert alle dokumentene til Riksarkivet, med en 25 års sperrefrist. Daværende riksarkivar opplyste imidlertid at han kun hadde mottatt en CD fra Tveit som bare inneholdt note­apparatet til den aktuelle boken.

I UD var det en «gjennomgang» av saken som det ikke kom noe ut av, og de som var involvert i den hemmelige Oslo-kanalen var heller ikke behjelpelige med å løse mysteriet.

LES OGSÅ: Økt stortingspress for palestinsk stat

Offentliggjør

Historien om hvordan en NRK-journalist bemektiger seg arkivmateriale som tilhører UD, for så å gi seg selv eneretten til dette i en 25-års­periode er, kan man trygt si, ganske spesiell. Men så, i forordet til boken De skyldige, annonserer plutselig forfatteren at han nå for første gang offentliggjør «alle tilgjengelige brev, notater og referater fra de hemmelige forhandlingene i regi av den såkalte Oslo-kanalen.»

Det viser seg at Tveit har skrevet inn 18 originaldokumenter (også håndskrevne) i en standard type appendiks som er lagt inn i en data­base for Midtøsten-kunnskap på nettstedet almashriq.hiof.no. Man laster ned dette appendikset ved hjelp av QR-koder som er plassert i de aktuelle kapitlene. Det er nok flere enn 18 dokumenter som mangler i UDs arkiver, og om dette er alle Tveit har tilgang til, eller om det er alle som han på denne måten ønsker å gjøre tilgjengelig, vites ikke.

LES OGSÅ: Israel-bølge i høstens bokflom

I Tveits bok er det imidlertid vanskelig å se at «offentliggjøringen» av de aktuelle dokumentene tilfører noe nytt i hans beretning om fredsdiplomatiet. Han benyttet de samme kildene da han skrev den samme fortellingen i den boken som ble utgitt for ti år siden.

Teolog og Midtøsten-kjenner Arne Ørum har drevet med bistandsarbeid i Midtøsten i over 20 år. Siden 2004 har han hatt ansvaret for det internasjonale arbeidet i Rådet for psykisk helse.