Kultur

Luther: «Så mange sanger som mulig»

Martin Luthers spavending av europeisk tro og politikk åpnet dørene for et stort og fargerikt kirkemusikalsk landskap.

Hvor mange ganger jeg har hørt de seks ordene « ... men Luther var ikke imot musikk». ­Nemlig, han var for musikk, mer enn de fleste. Vi tror at siden ­Luther skrelte av kirkens «flesk», så var han også imot ordet ­«frodig». Misforståelsen skyldes nok at­ ­«reformasjonsbrødrene» ­Zwingli og Calvins bleke ­alvor smittet over på Luthers ­omdømme. ­Kanskje «noen» ville det slik.

Burde kunne synge

Luther selv oppfattet musikk og teologi som uskillelige størrelser. Han mente at den som synger, har et naturlig godt sinnelag (selv om det saktens kan diskuteres), og mente dermed at musikken burde ha en sentral rolle i ­skolen som i samfunnet ­ellers: «En ­lærer må kunne ­synge ... og før en ung mann ordineres som prest, ­burde han tenke på hvordan han ­kunne oppmuntre menigheten med ­musikk og en god preken som hjertet i gudstjenesten».

LES OGSÅ: – Musikken var reformasjonens hjerteslag

Ut av kirken?

Pinlig, jeg ­sitter her igjen og «forsvarer» Luther – han er da sin egen forsvarer i ett og alt og ikke minst ­dette. Det finnes knapt noe ­frodigere enn en ordentlig, luthersk guds­tjeneste. Ikke pompøs, det var det han skar bort. Men fargerik. I stedet for å sparke den ­romerske tradisjonen ut av kirken, reviderte han både den ­gregorianske sangen og de flerstemmige, ­latinske sangene, for eksempel av den ­populære ­Josquin des Prez. Men Luther ­introduserte selv en sjanger som gikk som en farsott i ­lutherske miljøer – de ­«alminnelige» ­menighetssangene, koralene, som ble brukt under guds­tjenesten og der folk samlet seg. «Syng så mange sanger som ­mulig!» oppmuntret han.

LES ESSAY: Levende Luther

Lutherske land

Det er lite nytt under solen. For mens ­Luther antakelig ­presenterte sine ­menighetssanger som noe helt nytt, var mange av tonene ­sunget før, gjennom ­generasjoner. Han tok i bruk vante toner – også ­runddanser og drikkeviser – og gjorde dem «gudelige» med ny, ­kristelig ­poesi. Ofte ­katolske sanger, også – Veni sancte ­spiritus ble i en håndvending oversatt til ­folkets mål: «Kom hellig ånd». Etter hvert kom ­barokken ­sigende inn i de lutherske ­landene, og i løpet av ett hundre år lød det luthersk frodig, mer enn noen gang. Lutherdommen var en ­musikkvennlig teologi.

LES OGSÅ: 500 år preget av Luther-arven

Gudstjenestens dronning

Og så vil det være aldeles for­kastelig ikke å nevne ­orgelet, instrumentenes dronning, som utviklet seg til å bli hoved­instrumentet i den lutherske messen – ­overveldende og feststemt. Gudstjenesten er jo i bunn og grunn en fest. ­Etter som menighetene este, ble ­orglene større og mer all­sidige. I Tyskland vokste det frem en ­orgelbyggetradisjon, med for eksempel brødrene ­Silbermann i toppen av pyramiden – en ­tradisjon som er sterk fremdeles.

Påstand

Dette får bli en ­påstand: Den Luther-­inspirerte musikken har overlevd ­historiens overgrep, fikse grep, forfalsk­ninger, dårlige vaner og slitasje.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur