– Ingen barn er nazister

Tilbake i familiens bolig i Oslo sommeren 1945 tok Robert Levin datteren på fanget og sa: «Vi er i Norge nå, det er fred og du skal igjen leke med norske barn. Noen av dem har foreldre som er nazister. Men husk alltid på, Mona, at ingen barn er nazister.»

– Den barnelærdommen sitter. Far var en sann humanist, konstaterer 75-åringen i dag.

I NRKs TV-serie «Hvem tror du at du er?» nøstet Mona Levin nylig opp sin fars historie tilbake til røttene i den vesle landsbyen Samelan (nå Zemale) nord i Litauen på slutten av 1800-tallet. Der levde hennes slekt og resten av den jødiske befolkningen med vold og trakassering. I Sandefjord-villaen der Mona Levin og samboeren Fredrik Rütter har holdt hus de siste årene, fortsetter samtalen om meningsløs vold. Om terroren i Paris, som ikke bare rammet redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo, men også drepte en politimann og tilfeldige kunder i en kosherbutikk på østkanten av den franske hovedstaden.

Voldsomt sjokk

– Hvordan opplevde du dette terror­anslaget?

– Først med et voldsomt sjokk etter de kaldblodige drapene i redaksjonen. Så likvidering av en tilfeldig politimann på gaten, som viste seg å være muslim. Men da terroristen går inn i en kosherbutikk og skyter, er det ikke tilfeldig. Det er en bevisst og villet handling for å ramme jøder­ spesielt. Slik som skytingen i Det jødiske museet i Brüssel i fjor også var. Frykten tar enda en omdreining blant jødiske minoriteter etter slike hendelser. Vi har en vond erfaring i ryggmargen. Derfor har en del av Europas jøder igjen begynt å flytte, for ikke å si flykte. Særlig barne­familier er redde. De emigrerer til Israel der barna kan være forholdsvis trygge, til Storbritannia eller til USA. Også enkelte norske jøder har vurdert å dra.

– Hvordan har ditt jødiske opphav preget ditt liv?

– Selv i forsoningen og samarbeidets ånd etter krigen, fikk jeg skjellsord slengt etter meg. «Din jøde­jævel» og liknende. Det hadde barna i gaten hørt hjemme ved middagsbordet. Siden har jeg opplevd å bli trakassert på tusen andre mindre direkte måter. Philip Roth, min favorittforfatter, sier det slik: «Hvis du et øye­blikk skulle glemme at du er jøde, vær sikker på at en ikke-jøde minner deg på det». Små og store stikk, om og om igjen, det er slitsomt. I unge år var jeg ofte rasende over all uvitenheten. Så prøvde jeg å ignorere mobbingen. Tenkte at hvis jeg oppførte meg bra og arbeidet grundig og samvittighetsfullt, ville det faktum­ at jeg er jøde, ikke være noe tema lenger.

LES OGSÅ: Nord-Korea-leire ligner på Auschwitz

Kunstnerhjem

Men i Norge lever mytene om jøder­ i beste velgående. Det handler ofte om penger, at vi beriker oss, snyter og bedrar. Verst er likevel at jøder hele tiden må svare for statens Israels politikk. Barn med lange røtter i Norge får skylden for grusomhetene som skjer i Gaza. Det er absurd. Som om norske, muslimske barn skulle ha noe å gjøre med volden Hamas utøver.

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– At jeg vokste opp i et kunstnerhjem med litteratur, kunst, teater og ikke minst musikk. Far kjente musikere fra hele verden, og når de var i Norge for å holde konserter, kom de hjem til oss. Den britiske fiolinisten Yehudi Menuhin, for eksempel. Han elsket kokt ørret og multekrem. Mor disket opp. Elizabeth Schwartzkopf, en fabelaktig sangerinne, var blant andre som besøkte oss hyppig. Jeg er glad far døde før det kom opp at hun menget seg med nazister under krigen. For far og Elizabeth var verdens beste venner. Også svarte kunstnere og musikere var selvfølgelig del av fars og mors omgangskrets. Mange år senere traff jeg en tidligere nabo fra Frogner. Eksotisk krydder i nabo­laget, var karakteristikken hun ga vår familie. Det var antagelig ment som en kompliment.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Utdannet skuespiller

– Du er profilert teaterkritiker og kulturjournalist. Men du har ikke bare sittet blant teaterpublikum i salen. I flere år sto du også på scenen?

– Egentlig har jeg teaterutdanning fra State University of Iowa og Oslo og ble ansatt på Oslo Nye Teater. Jeg fikk imidlertid aldri store roller, spilte som regel jøde, svart eller hore. Ha, ha ... Forresten, en gang fikk jeg spille Synnøve Solbakken, men det var for dansk radioteater. Da Toralv Maurstad ble teatersjef, skulle han slanke staben og ga 17 av oss sparken. Jeg har siden takket ham for det. For jeg ville ikke bli en grånet skuespillerinne som satt småbrisen på Theatercaféen og mimret over hvor begavet jeg var i ungdommen.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Blant mange gode minner er det likevel ett jeg aldri kommer til å glemme. Min elleve måneder gamle sønn og jeg på tur med barnevogn. Han var et sjarmtroll og så vakker, og da vi gikk forbi en dame som solgte­ jordbær, ga hun ham spontant et stort, rødt bær. Han elsket jo jordbær, tok det først opp til munnen, men så snudde han seg mot meg med et strålende smil og rakte meg bæret. Utrolig rørende. «Vi deler», sa jeg, tok en liten bit og ga ham resten.

Fattige Grünerløkka

– Hva har livet lært deg?

– At hver generasjon må kjempe mot antisemittismen om og om igjen til evig tid. Og hvis vi gir etter for frykt, har vi tapt.

– Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Boken jeg skrev om far, Robert Levin – Med livet i hendene, den er jeg stolt av. Jeg fikk fortalt en nesten ukjent og svært viktig historie. Far ble født 1912 på Grünerløkka i Oslo og vokste opp i fattigdom. Farfar David forsørget familien med såkalt omførselshandel, gikk med sysaker og annet praktisk husgeråd i en bylt på ryggen og solgte på dørene. Far, også han skjelt ut som jødejævel, slåss seg gjennom drøyt seks år på folkeskolen. Så ble han en av den fantastiske klaverpedagogen Nils Larsens elever,­ og han førte far frem til debut. Farmor Marie stampet gifteringer og alt familien hadde av verdier for å få det til. Farfar døde tidlig, og det var moren og søstrene som drev far frem. Det må ha vært et slit for alle, men far hadde ingen vonde minner om fattigdom. Tvert imot husket han barndommen med en varm og livlig familie rundt seg. Det er så vondt å tenke på at nesten alle disse gode menneskene var ombord på lasteskipet Donau og ble gasset ved ankomst til Auschwitz senhøsten 1942.

LES OGSÅ: Storberget: Må lære av Holocaust - og bry oss

– Hvordan unnslapp du og dine foreldre den skjebnen?

– Det var høsten 1942 at nettet ­begynte å snøre seg sammen rundt norske jøder. Alle ble registrert og fikk stemplet en rød J i passet. Klappjakten på jødiske menn startet i oktober, men far ble varslet og greide via forbindelser å flykte til Sverige. Midt i november ble leiligheten vår i Gabelsgate konfiskert av myndighetene, og vi flyttet til min oldemor. Men 25. november fikk mor beskjed fra myndighetene om å flytte inn hos en dame på Frogner, og vi sov der den ene natten. Som jøde hadde mor daglig meldeplikt hos politiet. Den 26. november plasserte hun først meg i en barnepark, siden troppet hun intetanende opp på politi­stasjonen. Konstabelen hun møtte der, oppførte seg underlig og pekte desperat mot døren. Mor skjønte alvoret og rygget ut igjen, men gikk derfra til sin faste frisørtime. Den formiddagen ble nær 540 jøder i Oslo samlet inn på sine registrerte adresser og stuet som kveg ombord på Donau. Flaks for mor og meg at noen ikke hadde fått med seg at vi var tvangsflyttet. Vi fikk hjelp av venner og gikk i dekning, før en dramatisk flukt til Sverige med tyske soldater og hunder i hælene. Jeg skrek og ble dopet med sovemedisin for ikke å avsløre oss; gikk i koma, forgiftet av medikamentene og ble erklært død ved ankomst til Sverige. Vår familie har mye å takke grenselos Iver Skogstad for. Sønnen hans, Nils Skogstad, var en selvskreven gjest da mor feiret 100-årsdagen sin i fjor.

LES OGSÅ: Levin og Willoch i rasistkrangel

Anger ikke

– Hva gleder du deg mest over i dag?

– Mitt vidunderlig skjønne barnebarn Hedda på to år.

– Og hva uroer deg mest?

– Fremtiden for Hedda og alle barn uroer meg, slik verden ser ut i dag.

– Hva angrer du mest på?

– Det er for sent å angre.

– Hva betyr din jødiske bakgrunn for deg?

– I de senere år har jeg oppdaget hvor mye min jødiske identitet betyr for meg. Ikke religiøst, for jeg er ikke flink til å være religiøs. Jødisk kultur og tradisjon er likevel en viktig del av fundamentet i livet mitt.

God helse

– På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– Jeg sliter med EU. Stemte et rungende ja i begge folkeavstemningene om norsk medlemskap. I dag er jeg nok fortsatt for, men likevel skeptisk til at unionen har åpnet seg så mye østover.

– Hva håper du for resten av din tid på jorden?

– God helse så jeg kan skrive og fortsette å være i arbeid lenge, glede meg over kulturlivet og leke med barnebarn.

– Og meningen med livet, hva er egentlig det?

– Aner ikke – men kanskje jeg kan gjøre Vinjes ord i diktet «Våren» til mine: Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma ...