Fra slott til fengsel

8. juli 1958, Allen Ginsberg og William Burroughs tar toget fra Paris til Bas Meudon, en liten forstad sørvest for den franske hovedstaden, omtrent halvveis mellom Paris og Versailles. Reisens mål, den aldrende forfatteren og legen, Louis Ferdinand Céline som bor i nummer 25 terre, route de Gardes, Meuden, en tre etasjes murvilla med et mansardtak og utsikt over Seinen.

De to amerikanske forfatterne plasseres i den overgrodde hagen på baksiden av huset hvor Célines kone serverer dem vin. Det blir ført ledige og lystige samtaler, blant annet om ulike fengsler de har gjestet, hvorpå Céline bemerker, du kan bare kjenne et land, dersom du har sett dets fengsel.

Frynsete inspirasjonskilde

Det er kanskje ikke overraskende at det var skikkelser som Gins­berg og Burroughs, men også Henry Miller og Charles ­Bukowski, som lot seg begeistre av Céline – som sammen med Marcel Proust regnes for 1900-tallets viktigste franske forfatter. Men i motsetning til Proust er ryktet til Céline langt mer frynsete, noe som blant annet skyldes hans uttalte støtte overfor aksemaktene under den andre verdenskrig, samt en serie antisemittiske pamfletter skrevet og utgitt før og etter krigens utbrudd.

Disse pamflettene førte til at Céline flyktet til det tyske slottet­ Sigmaringen, hovedkvarteret til det franske Vichy-regimet, da de allierte troppene invaderte Frankrike i 1944. Senere rømte han til Danmark hvor han endte­ opp med å sitte 14 måneder i fengsel, dømt for å ha samarbeidet med nazistene.

Hans dom over danskene kommer for øvrig tydelig frem i løpet av møtet med Ginsberg og Burroughs. Céline skal visstnok ha omtalt våre danske venner som et fryktelig sutrete feigt folkeslag.

Og denne delen av Célines liv, hendelsene på Sigmaringen og i Danmark, er bakteppet for den selvbiografiske boken Fra slott til slott, som nå for første gang foreligger på norsk, oversatt fra fransk av Kari Risvik, og utgitt av Agora Publishing.

Minner

Boken ble første gang utgitt i 1957, året før de to Beat-­forfatterne besøkte ham, og fremstår som en lang monolog hvor forfatteren forteller om sine strabaser mot slutten av, og etter krigen, men teksten veksler også mellom betraktninger, minner og hendelser, broker av samtaler og møter. Fra slott til slott kan leses som et forsvarsskrift, hvor forfatteren både fremhever hvor urettferdig han har blitt behandlet, samt refser alle andre for å ha behandlet ham dårlig. Hans tidligere historie tatt i betraktning skulle man kanskje også tro at antisemittiske holdninger kommer til overflaten, det er ikke tilfellet. Riktignok byr teksten på ramsalt kritikk av så og si hele den vestlige sivilisasjonen, men antisemittisk, det er den ikke.

Den er heller antiautoritær, og selv grammatiske regler og orto­grafi kommer til kort. Céline unnlater konsekvent å benytte seg av stor bokstav, staver ord og navn feil med vilje, og benytter seg i utstrakt grad av det som har blitt hans varemerke, ellipsen. Gjennom den hyppige bruken av disse tre prikkene skaper han samtidig en særegen rytme, på samme tid som han gir rom for en rekke digresjoner. De mange avbrytelsene og innskytelsene skaper et voldsomt jag i teksten, hvor språket liksom pisker leseren videre med et smekk her og et klask der.

Sparker alle retninger

Et ­interessant moment ved denne springende fortellerstemmen er troverdigheten den besitter. På den ene siden skaper fortelleren en nærhet mellom seg selv og ­leseren, i det at han er fullstendig kompromissløs, noe som gjør det fascinerende å lytte til ham, men på den andre siden fører denne stemmen også med seg en distanse. Fordi leseren bare har Célines versjon å forholde seg til, og fordi denne versjonen bokstavelig talt sparker i alle retninger, medfører det naturligvis en kritisk distanse. Var Céline virkelig så uskyldig som han selv hevder? Er det virkelig alle andre­, bortsett fra ham selv som tar feil? Kan det kanskje også virke som Céline er klar over dette og at han driver ap med sin egen situasjon og sitt eget rykte som litteraturens ­enfant terrible?

Det er også noe voldsomt ­fysisk ved flere av beskrivelsene­ hans, et pansret kanontog beskrives som «strittende kjemper! … dinosaurer utrustet med kanoner», mens Europa befinner seg i uniform og i en «oppsvulmet tilstand». Denne personifiseringen av det tinglige, gjerne satt opp mot beskrivelser av mennesker som behandles og ter seg som dyr, som kveg, skaper en effekt­full kontrast, som får frem det ubetydelige individet i møte med storpolitiske hendelser og konse­kvensene av disse.

Lidelsesbeskrivelser

På den ene siden synes det å være en bred konsensus om at misantropien som gir seg til kjenne i Célines forfatterskap, deriblant Fra slott til slott, heller enn å være et faktisk hat overfor menneske­heten er en litterær måte å beskrive den stadige lidelsen menneskene utsettes for. På den andre siden er det også en klar ironisering her, både over det militære, men også over kultur­livet, enten det dreier seg om datidens kulturpersonligheter, eller ­Célines franske forlag. Bare det at han, gitt situasjonen han befinner seg i, anser seg selv som en turist på slottet Sigmaringen, samt omtaler seg som den «rene Napoleon», gir en indikasjon på den ironiske og sarkastiske tonen som skinner gjennom det mørke og depressive.

Kanskje er ikke de mange kulturstikkende like bitende som de en gang var, men Céline­ har fremdeles en unik evne til å fremheve hvor uforståelig og fremmedgjørende en verden i krig kan fortone seg. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom skildringene av hvordan virkeligheten utenfor slottet kollapser. Også gjennom språket, og særlig ellipsebruken som fremstår både panisk og fragmentarisk, får vi et inntrykk av sammenbrudd. Ispedd forfatterens bekmørke humor og ironiske blikk, blir det hele enda mer virkningsfullt. Det er åpenbart at Célines posisjon som en av 1900-tallets største forfattere er vel fortjent.

Kristian Hegertun

kultur@vl.no