En ny C. S. Lewis?

Av Eskil Skjeldal

ANMELDELSE: Det var lenge ansatser til panikk blant engelsktalende troende etter nyateistenes herjinger: Ville det komme en ny C. S. Lewis, med stor intellektuell kapasitet og akademisk ståsted utenfor teologien?

Så kom Terry Eagleton. Professor i litteratur. Revolusjonær sosialist. Intellektuell stjerne. Han som kunne de vanskeligste teoretikerne fra innsiden. Han som briljerte med sin oversikt i en prosa som er fylt med sitater, fornærmelser, dikotomier og vittigheter som lest én gang, aldri blir glemt. Hans bøker om litteraturteori er navigasjonspunkter for en litteraturkritiker. Så begynte han å skrive om religion. De som husker godt, husker hvordan han slaktet Dawkins bok The God Delusion. Senere kom boken Reason, Faith, and Revolution, enda et heftig oppgjør med nyateismen. Eagleton var nådeløs.

LES MER: MF-lærer: Kristne må skaffe seg mer kunnskap om egen tro

Nå har professoren gitt ut boken Culture and the Death of God. Her suser Eagleton gjennom de siste 300 års intellektuelle stridigheter mellom de sekulære rasjonalistene og de troende. Eagletons tese er at i hver av de idéhistoriske epokene - opplysningstid, idealisme, romantikk, modernisme og postmodernisme - har ingen klart å sveipe Gud av banen. Gud er som badeanden du forsøker å dukke i badekaret: Menneskets behov for transcendens kommer alltid opp, og alltid et annet sted. Særlig analysene av modernisme og postmodernisme er interessante: Forskjellen mellom dem ligger i at der modernistene opplevde Guds død som traumatisk sorg, erfarer ikke postmodernismen Guds død i det hele tatt. Han var aldri levende: «One would no more mourn the lack of these things (God, the self, identity, truth) than one would lament the fact that a pig cannot recite Paradise Lost.»

LES MER: Advarer mot rasjonell overtro

Skarp gjennomgang

Eagleton gir en skarp gjennomgang av de mange vestlige tenkernes kritikk av religion og teologi. Og poenget hans er enkelt: Om Gud/religion/tro kom i vanry, dukket disse fenomenene opp som andre former, på andre måter. Eagleton: «The Almighty has proved remarkably difficult to dispose of.»

Opplysningsfilosofene maktet ikke å skape en verden uten Gud, og endte opp på kne de også, i tilbedelse av vitenskapen og fornuften. De tyske idealistene reparerte opplysningsfilosofenes skadeverk med teologiske forestillinger om Ånden. Romantikerne gjenoppfant Gud i naturen og kulturen.

Selv ikke Marx eller Nietzsche klarte å gjennomføre gudsdrapet: Eagleton tolker den kommunistiske ideologien og kampen mot undertrykkelse kun som et surrogat for kristenlæren om den himmelske by og den kommende frelse. Nietzsches overmenneske var egentlig den gjenoppstandne Kristus. Modernistene tydde til kunsten for å fylle igjen tomrommet etter Gud, mens når postmodernistene endelig klarte å bryte seg vekk fra religion, så kom det med en høy pris: Med Gud forsvant Meningen og håpet.

LES MER: C. S. Lewis på Freuds divan

Tette gudshullet

Tesen hans er enkel å forstå: Fra opplysningstiden til modernistisk kunst har en hel del fenomener blitt surrogatformer av transcendens, for å tette det hullet der Gud en gang residerte. Men erstatninger som kunst, natur, kultur, folket, samfunnet, moralen, nasjonalisme, staten eller det sublime ble aldri noen suksess: Eagleton vil vise at selv om Gud erklæres død og religion idiotforklares, blir ikke Vesten kvitt det teologiske og religiøse opphavet. Ergo er genuin ateisme svært sjeldent. Religionen har spilt en nøkkelrolle i menneskets historie, og vil alltid gjøre det.

Eagleton har dermed en funksjonell forståelse av religion: Religion er ikke et sett av teoretiske påstander om verden, påstander som står i konflikt med vitenskapens påstander. Nei, religion er et sett av sosiale praksiser, religion beveger oss til handlinger på måter som Fornuften ikke makter å bevege oss. Religion er symbolsk deltagelse, en orientering mot virkeligheten, et eksistensielt medium, en måte å organisere hverdagserfaringer på. Fra vitenskapelig ståsted kan religiøse doktriner sikkert være falske, men falsk/sann er ikke poenget: «It would be like claiming that the death of Cordelia is incapable of moving us to tears because there never was such a woman.» Dermed får Eagleton også inn et tupp til Dawkins et al.: De forstår ikke hva slags fenomen tro er ment å være.

LES MER: En annen realitet

Tro og teologi

Eagletons bok blir altså en bok om tro og teologi, ikke Gud. Han nærmer seg Freuds posisjon, men med motsatt fortegn: Religion er helt nødvendig for mennesket. Eagleton argumenterer for at religionen kan bidra med noe som ingen av disse andre vikarene kan bidra med: Religion forener teori og praksis, elite og folk, ånd og kropp, noe kulturen eller Fornuften aldri klarte. Bibelens personlige Gud er ikke et kaldt og upersonlig prinsipp, som rasjonalismen eller liberalismen var. Massene vil aldri ofre seg for Newtons fysikk eller Leibniz sin filosofi. Fornuften tilbyr ikke fremtidshåp eller fellesskapsfølelse. Den tørker heller ikke de sørgendes tårer. Det kan bare religionen gjøre, og i Eagletons univers betyr «religion» «kristendommen».

Følg oss på Facebook og Twitter

I en bok som mest av alt kommer til å huskes for det store overblikket og de uredde analysene skulle jeg gjerne lest mer om det som virkelig brenner i Eagletons tekst: Hans forhold til den kristne troen. Han har stor tro på det nye testamentets kritiske potensial, i møte med politikk og kultur. Du merker dette er viktig for ham, men han sier sørgelig lite om eget ståsted.

Det er et tap at han ikke nærmer seg dette før på den siste siden: «Christian faith, however, is not about moral uplift, political unity or aesthetic charm. Nor does it start from the portentous vagueness of some 'infinite responsibility'. It starts from a crucified body.» Skal Eagleton bli en ny Lewis, må han skrive seg inn mot denne korsfestede kroppens eventuelle plass i hans eget hjerte.