Dødssynder i stort format

Kunstneren Ole Lislerud har vært hodejeger de siste tre årene, eller mer presist: Han har brukt kranier som hovedsymbol i en utstilling med tema De syv dødssynder, basert på Dantes Guddommelige komedie.

Folkemord

Femten meter med kranier og død mot en blodrød vegg er hovedverket som møter deg i Galleri Henrik Gerner i Moss.

– Det begynte med et besøk i Angkor Vat-tempelet i Kambodsja for tre år siden. Der er det også et monument (Killing fields) over Røde Khmers folkemord – kranier katalogisert etter hvordan ofrene ble drept. Noen ble skutt, de er merket med gult. Men det var billigere å bruke hammer, og de som ble drept på den måten er merket med blått. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Da jeg kom hjem, tegnet og malte jeg bare kranier i en periode. Jeg måtte få det ut, forteller Lislerud.

LES MER: Kunstnerne er samfunnsaktuelle igjen

Sosiale medier

– Hvor aktuelt er syndsbegrepet i dag?

– De syv dødssyndene er til stede, selv om vi ikke har et nært forhold til et begrep som hovmod. Dante regnet hovmodet som den mest alvorlige av dødssyndene. En hoved-
arena for synd i dag er sosiale medier. Det er blitt et slags fristed, der det foregår kritikkverdige ting som vi er nødt til å forholde oss til. Vi er nødt til å diskutere hvordan vi skal takle det – og da kommer vi ikke utenom etikk og moral, sier Lislerud og viser til et tomt lerret der publikum kan skrive inn sine egne fortolkninger av hvilke dødssynder som preger vår tid.

Ole Lislerud tenker i store formater – og bruker store bokstaver, bokstavelig talt. Han har gjort en rekke utsmykninger i ­offentlige rom og store verk knyttet til arkitektur.

– Jeg har vanskelig for å lage små ting. Hjernen min forstår seg bedre på proporsjoner og skalaer i store formater, sier han.

Nå har han laget et verk på nærmere 100 kvadratmeter som fyller gulvet i atriumet i Teknologibygget på NTNU.

– Jeg har scannet mitt eget kranium som er forstørret opp og fyller mye av gulvflaten. Inne i hjernen min er det matematiske formler som har vært sentrale i forskningen ved NTNU. Her finnes også fotsporene etter musene som Moser-ekteparet brukte i sitt arbeid som ga dem Nobelprisen. De rusler rundt i hodet mitt.

MIN TRO: Kristopher Schau rodde religion skulle opphøre i hans levetid

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAA

Vi er verdens 
rikeste – 
og syke­ste. 
Lykkekurven 
følger ikke 
økonomien.

Ole Lislerud,
billedkunstner

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAA

Store oppdrag

Som kunstner har han satset på store oppdrag, også i fysisk forstand, og har en rekke utsmykninger i offentlige rom – de oppdragene er det tøft å få.

– Jeg trives med å slåss i en konkurranseutsatt bransje. Men jeg er så heldig at jeg fortsatt er sulten på nye prosjekter. Konkurranseevnen opparbeidet jeg som misjonærbarn. Tolv år på britisk kostskole, på sovesal med 50 gutter – det gir styrke. Ikke alle takler det like bra, men for meg ga det kraft og identitet som kunstner. Nå jobber jeg med et kalligrafisk prosjekt opp mot det flerkulturelle Norge – basert på de særnorske bokstavene æ, ø og å, forteller han.

KOMMENTAR: Dødssyndene har blitt noe andre begår

Ung og lovende

– I dag skal du være ung og lovende for å bli lagt merke til som kunstner. Men vi gamle gutta har erfaring og kunnskap som det tar år å bygge opp. Alder er uvesentlig, se på Håkon Bleken, han er 87 og like aktuell, sier 66-åringen.

– Forholder vi oss fortsatt til helvete og straff?

Aldri fri

– Den norske kirke har avlyst helvete, og det gjør det desto mer interessant å være medlem. Men likevel forholder vi oss til etikk og moral, basert på en kristen tradisjon der De ti bud ligger til grunn – uten den forankringen ville vi havnet i lovløshet. Selv har jeg stor sans for den katolske forståelsen der du korser deg og gjør bot – og kan begynne på nytt. I vår protestantiske tradisjon blir du aldri helt fri – du får tilgivelse, men står fortsatt i synden, sier kunstneren.

Han mener dødssyndene fortsatt er til stede i vår tilværelse.

– Med alderen forundrer jeg meg mer og mer, og kan ta meg i å gruble over om jeg havner i himmel eller helvete. Selv om helvete er avlyst, finnes det der som et bilde. «Alle vil til himmelen, men ingen vil dø» er et slagord jeg har brukt i hovedverket på utstillingen. Misunnelse og fråtseri er ikke så vanskelig å finne i dag – eller latskap. Vi lever i et ekstremt rikt samfunn, likevel er vi sykest i verden – lykke­kurven følger ikke alltid økonomien, sier Lislerud.