Tjørhom retter en breiside mot svekkinga av fellesskapstanken i nattverdfeiringa

Ola Tjørhom har vært en interessant skikkelse å følge i norsk og internasjonal teologi gjennom årtier.

I det teologiske fagmiljøet har han lenge vært kjent som professor i dogmatikk og økumenisk teologi med tilknytning til blant annet Misjonshøgskolen i Stavanger, NTNU og Universitetet i Agder, og som direktør for Nordiska Ekumeniska Institutet i Uppsala og forskningsprofessor ved Institute for Ecumenical Researsch i Strasbourg.

Han er kjent som en viktig aktør i økumeniske samtaler, deriblant den som førte til Porvoo-avtalen, en avtale som har fått stor betydning for Den norske kirke.

Men aller mest kjent for den kristne allmuen er han nok for at han vendte tilbake til Den norske kirke etter å ha vært katolsk konvertitt i femten år. Grunnen til dette gir han uttrykk for i en bok han utga i 2014: «Fornyelsen som forsvant. Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag». Her målbærer han en rekke innvendinger mot det han mener er feilslåtte tendenser i moderkirken.

LES OGSÅ: Ola Tjørhom vil ikkje kategorisk utelukke muslimar i nattverdsfellesskap

Det sansbare

Det er altså en teologisk tungvekter som nå har utgitt en bok som tilsynelatende ser enkel ut, men som er summen av mange års faglig arbeid og personlige erfaringer.

Nattverd kan ved første øyekast se ut som en lettlest bok. Oppsettet er delikat, boksidene små, og språket flytende. Forfatteren skriver godt, og framdriften er logisk. Boka begynner med en framstilling av nattverden i kirkehistorisk og økumenisk kontekst, for så å gi en innføring i sakramentsteologi.

Tjørhom drøfter deretter betydninga av realpresensen (at Kristus er sant til stede i brødet og vinen), og peker på teologiske hovedtrekk ved nattverden som syndstilgivelse og fellesskapshandling. Kirken og nattverden vies et eget kapittel, og deretter anfører Tjørhom ulike perspektiver på nattverdpraksisen.

Det som framstår som et særlig engasjement hos forfatteren, betoninga av nattverden som fellesskapshandling og tegn på Kristi reelle tilstedeværelse i verden, utvikles gjennom hele boka og kulminerer i bokas siste to kapitler, «Nattverd i og for verden» og «En materialistisk spiritualitet».

Her trekker Tjørhom trådene sammen og argumenterer for et fromhetsliv som er forankra i materialisme, ikke forstått som økonomisk materialisme, men som en materialisme som finnes i de fysiske og sansbare elementene i sakramentene. Han argumenterer godt for at materialistisk spiritualitet vil avgrense mot en åndeliggjørende og verdensfjern trospraksis, og i stedet gi rom for å kjempe for skaperverket og sosial rettferdighet.

Fellesskap som hjertesak

Det er lett å tilslutte seg Tjørhoms anliggender. Han framfører en berettiga kritikk mot den formen for nattverdteologi som finnes i mye lavkirkelig og reformert teologi, der nattverden reduseres til noe som kun kan forstås gjennom ordet og forkynnelsen. «Verbisme» kaller Tjørhom dette.

Han er også nyansert i sin kritikk av katolsk sakramentsteologi, men retter en breiside mot det katolske embedssynet og svekkinga av fellesskapstanken i nattverdfeiringa. På side 40 skriver han: «Både før og etter reformasjonen ble prestens nøkkelrolle på menighetens bekostning, som den som utløser forvandlingen av brød og vin til Kristi kropp og blod, styrket på katolsk hold. Kvinnelige nattverdmedhjelpere og bruk av jenter som ministranter eller messetjenere er til og med i dag omstridt. Bak dette skimtes Den katolske kirkes hierarkisk-mannlige struktur, som også undergraver fellesskapstanken.»

For Tjørhom er fellesskapet en særskilt hjertesak. Hensikten med å utvikle en materialistisk spiritualitet er å vise at alt forenes i brødet og vinen: skaperverket, menneskeheten, fortida, nåtida og framtida. Derfor blir også realpresensen så viktig å tydeliggjøre. At Kristus er reelt til stede i brødet og vinen, blir det synlige tegnet på gudsnærværet i en verden som lider. De sakramentale tegnene, vann, brød og vin, løfter den skapte verden inn i kirkens rom.

Et kritisk punkt?

Gjennom hele boka savner jeg Tjørhoms synspunkter på i hvilken grad Den norske kirkes nåværende nattverdordninger reflekterer hans teologiske kjernesaker. Han er lite opptatt av de liturgiske tekstene, men skriver bare kort at han mener at Den norske kirke har fått en god og hensiktsmessig nattverdliturgi etter siste reform. Men hvorfor mener han dette?

Jeg skulle gjerne sett hans analyser av de nye nattverdbønnene. Jeg skulle også gjerne sett ham drøfte tendensen i nyere nattverdpraksis der presten ser på menigheten, ikke elementene, under innstiftelsen. Tjørhom nevner flere andre momenter i nattverdfeiringa som kan styrke opplevelsen av realpresensen, men ikke dette. Er ikke dette et av de mest kritiske punktene i nyere nattverdpraksis som svekker formidlinga av realpresensen?

Underveis i lesinga reflekterte jeg over hvem som er målgruppe for boka. Den er som sagt på mange måter lettlest, men den krever likevel et visst kunnskaps- og refleksjonsnivå. Jeg vil tro den kan fungere utmerket for studiegrupper og bibelgrupper som ønsker å jobbe med nattverdteologi. Jeg vil også tro at det kan være til stor glede for prester, kantorer og andre tjenestegrupper som har lært sin nattverdteologi i studiet, men som ønsker seg en oppdatering. Her er mye godt å bite i.

LES OGSÅ:

• Essay: Jeg har vært enkemann i fire år, og jeg vet ennå ikke om jeg har fattet at min kone er død

• Oslo-byråd går inn for å endre navn på gate oppkalt etter antisemitt

• Slik ble « jøde- nesen» til

---

Nattverd

• Boka av Ola Tjørhom
• 205 sider
• Vårt Land forlag 2020

---