Antisemitt med skjult gjeld til jødisk teologi?

Det skriver redaktørene i forordet til Heideggers Testamente, en ny antologi som griper fatt i debatten som har rast etter at De svarte heftene ble gitt ut. Dette var filosofen Martin Heideggers private notater, og da de første bindene så dagslys for fem år siden, slo det ned som en bombe.

Til da var det velkjent at Heidegger var medlem av det nasjonalsosialistiske partiet, og etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble han talsmann for nazismen ved tyske universiteter. Men de private notatene hans ble dynamitt. Her fantes passasjer med entydig antisemittisk innhold: Heidegger skrev om en 'metafysisk jødedom', som han forsto som selve innbegrepet av den kalkulerende, manipulerende og reduserende rasjonaliteten som han mente preget samtiden.

LES OGSÅ: Sønnene satt i fangenskap, men Heidegger skrev ikke om sine personlige tap

Plantespråk

Med ord som florerte i Völkischbevegelsen, altså gruppene som gjennom sin blod og jord-retorikk var ideologiske forløpere til nazismen, beskrev den kjente filosofen hvordan jødenes levesett, i motsetning til det tyske folket, var kjennetegnet av rotløshet, og utgjorde en fare for folkefellesskapet. Det var ord som stammet fra botanikken, påstander om at 'fremmede' planter ville ødelegge balansen og fortrenge de mer robuste 'hjemmehørende' plantene. I datidens politiske retorikk ble dette brukt om forbindelsen mellom menneskeraser og deres jordsmonn. Hos Heidegger ble verdensjødedommen til syndebukk for den opprotningen han mente moderniteten fører med seg.

Men var dette kun retorikk og påklistret dumskap hos Heidegger? Eller lå det mer under? Det er her debatten har stått, og i Heideggers testamente, har forskere fra en rekke land gått inn i De svarte heftene fra ulike kanter, og bidrar med sine svar.

Opportunisme?

«Alle lyver: Martin Heidegger var ikke antisemitt», skriver Hans Hauge i et av bidragene. Århus-forskeren er en kjent rabulist i dansk samfunnsdebatt, og fronter et syn om at Heideggers omtale av jøder først og fremst må sees som et «begrep» eller «en metafor». Han påpeker at de få stedene jødene nevnes i De svarte heftene, blir det alltid «grundig belyst» hvordan begrepet brukes, og han skriver at han har tillit til Heideggers sønn, Hermann Heidegger, som har uttalt at «Martin Heidegger var ingen antisemitt».

Men Hein Berdinesen, som sammen med Lars Petter Storm Torjussen, har redigert antologien, sier omtalen av jødene i De svarte heftene er grove, og på ingen måte kan avfeies:

– Vi skal ikke slutte å lese Heidegger etter De svarte heftene. Men antisemittismen og nazismen hans kan ikke bortforklares som opportunisme eller noe påklistret. Dette er en organisk del av historiefilosofien, værenstenkningen og modernitetskritikken hans, sier Berdinesen, og viser til hvordan Heidegger snakker om den 'metafysiske jødedommen'.

Selve kongstanken i Heideggers modernitetskritikk, er at tenkerne fra Platon opp til hans egen samtid, har vært så opptatt av å forklare hva som dypest sett er, hos Heidegger kalt Væren, men har glemt å spørre etter Værens mening. Altså, hvordan vi fundamentalt sett evner å gi mening til ting.

Den vestlige metafysikken, gjennomsyres av denne værensglemselen, skriver Heidegger. Han mener menneskets tilværelse dermed er tappet for mening og retning, og jødedommen, med sitt gudsbegrep, blir for ham innbegrepet av dette. Spørsmålet om verdensjødedommen, sier Heidegger, er ikke et «rasemessig», men et «metafysisk spørsmål» om hvordan eksistensen blir preget av «opprotning og instrumentell tankegang».

LES OGSÅ: Uten en religiøs grasrotbevegelse som dyrket folk og fedreland ville aldri nazismen blitt hva den var

De siste ting

De svarte heftene var opprinnelig private notisbøker som Heidegger noterte tanker i. Den første begynte han på da han oppholdt seg i et kloster i Sør-Tyskland, men denne er gått tapt. De svarte heftene starter derfor med Überlegungen II, og til nå er heftene frem til 1948 gitt ut.

Forskerne er uenige om i hvilken grad de kaster lys over Heideggers tenkning. En av dem som mener det er ting å hente her, er Judith Wolfe, som i Heideggers Testamente bidrar med artikkelen 'Religion i Heideggers Svarte hefter'. Hun mener heftene kaster lys over hans utviklingen som filosof, av Heidegger selv omtalt som die Kehre.

Heideggers nedvurdering av jødene ser Wolfe som tråder i hans filosofiske prosjekt. Og hun argumenterer for hvordan dette tar form gjennom befatningen med en sentral teologisk diskusjon i samtiden, nemlig diskusjonene om eskatologi, altså læren om 'de siste ting'.

Dette var høyaktuelt i tiden etter 1. verdenskrig, en kriseopplevelse som rystet hele kontinentet. Wolfe beskriver veien herfra mot Heideggers radikale posisjon på slutten av karrieren, uttrykt i et kjent intervju i Spiegel i 1966. Her uttalte han at 'Bare en gud kan redde oss nå':

Dette skal ikke tolkes som en tilbakevending til kristendommen, skriver Wolfe, men det betyr en betydelig revisjon av tenkningen hans. Og veien dit er selve gåten i De svarte heftene, mener hun. For mens Heideggers hovedverk Væren og tid insisterte på at det ikke fantes noen guddommelig inngripen som kunne hamle opp med dødens radikale negativitet, så ender De svarte heftene i en annen posisjon: De insisterer på behovet for åpenhet overfor en gud som må komme utenfra, eller fordømme menneskeheten ved å bli fraværende.

LES OGSÅ: Naziregimets satsing på å vinne norske hjerter med musikk savner sidestykke, mener forsker

Jødisk teologi

Heidegger er kjent for å sette til side det teologiske språket i sitt filosofiske prosjekt. Han forsøker å formulere ting på en helt ny måte, i en slik grad at filosofen Theodor Adorno en gang uttalte at det første som må skje er at Heidegger oversettes til tysk.

Men i et bidragene i antologien tar Agata Bielik-Robson fatt i antisemittismen hans, og drøfter om ikke Heidegger står i en skjult gjeld til jødisk teologi:

Den sene Heidegger er opptatt av at vestens værensglemsel er noe uungåelig. Han snakker om en 'Værens tilbaketrekning', om at Væren nettopp har et «selvtilslørende vesen». Bielik-Robson bygger på Derridas kritikk av Heidegger, og peker på parallellen mellom den tilbaketrekningen som Heidegger snakker om, og en sentral idé i jødisk mystikk, kalt tsimtsum. Dette beskriver guddommen som selv trekker seg tilbake for å skape rom for verden.

Dette vitner om en idétradisjon som ligger skjult i tysk filosofi, med Schelling som et sannsynlig mellomledd, påpeker hun.

Men Heidegger og 'jøden' trekker altså forskjellige konklusjoner: 'Jøden' vil ikke rive Gud ut av hans tsimtsum, men forblir lydig, og gjenkjenner den guddommelige tilflukt som selve betingelsen for at det verdslige kan tre frem. «Han vil ikke forsøke å tilfredsstille det metafysiske begjæret etter å reversere, annullere, avskape – og således avsløre gud som gjemte seg».

Heidegger derimot, som i De svarte heftene angriper jøden som en metafysikkens syndebukk, tviholder på å skulle avsløre Væren mot dets egen skjulthet.

Markionitt

Når vi følger dette resonnementet, kan det virke som at mannen som hadde som sitt prosjekt å ta et generaloppgjør med vestlig filosofihistorie, har møtt seg selv i døren. I hans nye logikk er det egentlig jøden som blir helten. Jøden er den som «tar i mot værens gave og klarer å vende tilsynekomst til sann virkelighet».

Men Heidegger tar ikke konsekvensene av sin egen tenkning. Han fortsetter i stedet å være besatt av å avdekke og åpenbare Væren.

Bielik-Robson spør derfor om ikke diagnosen fra De svarte heftene fortsatt gjelder hos Heidegger. Blir jøden fremdeles oppfattet som den metafysiske destruksjonens virkende kraft? spør hun. Eller er det snarere slik at jøden, implisitt og i all hemmelighet, er blitt noe annet som Heidegger ikke vil, ja, nekter å navngi?

Og hvor ligger i så fall kilden til bristen, til paradokset?

En sannsynlig årsak til Heideggers jødesyn, er å finne i samtidens interesse for den kristne gnostikeren Markions lære, mener hun. Markion mente at kristedommen ikke var arvingen til, men motstanderen av jødedommen. Sistnevnte ble sett som en falsk religion, som «innenverdslige» agenter og fiender av sannheten, av overnaturlig virkelighet og metafysisk dybde.

«Min påstand er at Heidegger, til tross for sin forakt for teologien, forblir både arvtaker og gissel for den markinittiske fordomen mot jøder,» konstaterer hun.

Økokritikk

Hein Berdinesen, som har redigert Heideggers testamente, mener det er viktig å lese Heidegger.

– Han er en radikal tenker, spesielt i sin kritikk av filosofitradisjonen, men også innen teologien, sier Berdinsen, og peker på at Heidegger fortsatt har stor relevans. Han mener det ikke minst vises i klimadebatten. Hans teknologikritikk preger moderne økologisk tenkning, og minner om modernitetskritikken som du finner i dypøkologien, påpeker Berdinesen.

– Er det sider ved dette som vi skal passe oss for?

– Både Heidegger og den moderne økologiske tekningen, som på mange måter utfordrer et klassisk humanistisk tradisjon, har nok et potensielt totalitært innhold, der individet forsvinner i kampen for et høyere gode. Og uheldigvis har de identitære bevegelsene i Europa tatt fatt i Heidegger, og retorikken rundt rotfestethet i en kultur og et land. Dette er en litt fæl bruk, og jeg er redd for at det kan ødelegge for Heideggerresepsjonen. Ja, deler av begrepsbruken hans er problematisk, og du får litt smak av autoritært tankegods innimellom, men så lenge du er en våken leser er ikke Heidegger farlig, mener redaktøren.

LES OGSÅ: Er Schopenhauer filosofihistoriens største tullebukk?

---

Martin Heidegger (1889-1976)

• Martin Heidegger var en tysk filosof og professor i Freiburg im Breisgau fra 1928.
• Heidegger var elev av Edmund Husserl og påvirket av hans fenomenologi, men brøt senere med Husserl under innflytelse av bl.a. Søren Kierkegaards tekning. Heidegger protesterte mot betegnelsen «eksistensialist», men regnes som en av Europas førende eksistensfilosofer.
• Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble han talsmann for nazismen ved tyske universiteter. Og hans forhold til nazismen har vært omdiskutert siden. Da de fire første bindene av hans filosofiske dagbøker, kalt De svarte heftene, ble utgitt i 2014, oppsto en heftig debatt om sammenhengen mellom Heideggers tenkning og hans støtte til nazismen.
• Samtidig trakk Günter Figal, innehaver av lærestolen for filosofi i Freiburg som både Husserl og Heidegger hadde hatt, som leder for Heidegger-Gesellschaft på grunn av de antisemittiske utsagnene som ble avdekket. Lærestolen har senere blitt avviklet.

---