Stille intensitet

Hun har temmelig store vyer, altså, men i tillegg har hun levert en av de mest fysiske diktsamlingene på lenge. Ikke fordi det skjer så mye, og heldigvis ikke på grunn av verken safter eller drifter, men på grunn av noe så grunnleggende menneskelig som nærvær. Schrattenholz skriver med en stille intensitet som er nettopp dét poesi skal være:

«inntil kroppen

ligger en kropp

med en annen form»

Så fremmed, så nært, så vidunderlig.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Ribbet til essens

Samlingens første del handler om urmennesket, det sansende mennesket som lever så nær naturen som du bare gjør når du barføtt og skinnkledd jakter din egen mat. Perspektivet fungerer knakende godt - mennesket er ribbet til sin essens.

«Det er du som skal

stikke fingrene i jorden

grave i aske

grave i stein

finne mønstre

mineraler

tenne bål

gi kullet kraft

gi kraften retning

tegne streker i ansiktet

i sanden

på papiret»

skriver hun, og trekker så lekende lett én lang linje, eller strek om du vil, fra urmenneske til dagens moderne, nesten digitale skapning, inkludert en svipptur innom industrialiseringen, kunsten og vitenskapen. Men samlingen skal videre gjennom historien, og det store spørsmålet er: Vil det fungere like godt i samtidens sterile teknologi?

LES OGSÅ: Eit imponerande langdikt frå ein av våre mest talentfulle poetar

Endeholdeplass

Svaret kommer i del to, «Gjest». Mennesket har utviklet seg, kroppen søker ikke lenger ekspansjon, men møter motstand, gnisser mot omgivelsene og kjenner forfallet hardne til i kjertlene:

«sitter stille på stolen

ryggvirvlene står stablet

som tallerknene på benken

frukthuden rynker seg sakte

jeg griper rundt

et lunkent eple

legger en steinfri drue

mellom tennene

tenker: genetisk martyr»

Den steinfrie druen. Evolusjonens endeholdeplass. Er vår sivilisasjon bare et spørsmål om tid, en motor på tomgang på høyt turtall?

Historieløs jord

Når det gjelder jordnærhet, blåser nå Schrattenholz totalt i alt annet enn sitt eget prosjekt, sin egen visjon. Overgangen til «Mars» er fenomenal. Jorden er knapt et minne, like historieløs som mennesket er dømt til å være, all den tid vi bare sanser noen titalls år av et løp på mange milliarder. Vi vet at historien finnes, men den er nettopp det, historie.

«vi ser bare det vi ser,

sammenføyninger, det som er

konstruert

er konstruert for å vare, vi er

konstruert for å leve»

LES OGSÅ: Ein overtydande sprelsk diktdebutant

Ser hvor det går

Likevel taler denne siste delen mindre til meg, nesten som om språket selv understreker distansen i - ja, dagens moderne, nesten digitale skapning. Her blir også samlingens svakhet tydelig. Flere ganger kan man ane neste trekk - slik du kan for eksempel i et storslått science fiction-epos av Stanley Kubrick eller Ridley Scott. Du ser hvor det går fordi du har sett så mange narrativer tidligere.

Men flott er det, og Schrattenholz tar oss i en full ellipse. Man kan godt lese dette som en økosofisk dystopi eller noe annet fint og avansert, men det holder lenge å oppleve perspektivet på mennesket.

«det er et svik at noe slipper inn

at vi husker noe

hvem vi er når vi prøver å holde pusten

samlere uten hender»