På randen av eksistensen

Som få andre fanger Merethe Lindstrøm utsatte mennesker i umulige livssituasjoner i veldreide språklige bilder. I vår tids fravær av empatisk vilje til å forstå mennesker som lever på flukt, blir Nord – hennes niende roman – et argument for det motsatte. I en etisk forpliktende fortelling skriver hun seg inn i flyktningers livsbetingelser med et avtrykk som brenner seg fast.

Romanen foregår i etterdønningene av en krig og graver dypt i vår felles hukommelse. Lagrede bildeminner fra romaner og filmer om avslutningen av andre­ verdenskrig med sitt inferno av råskap, vandalisme og død, aktiveres. Med klesfiller, et par støvler og knokler trukket med hud, vandrer folk nordover etter å ha blitt kastet ut av oppsamlingsleire. «Nord» representerer utopi og håp. Som i vår egen tid. Lindstrøm kretser inn eksistensens nullpunkt, slik det oppstår i alle krigs- og fluktsituasjoner der mennesker mangler mat, et hjem, en seng – et sted å høre til. ­Gevinsten er at romanen pløyer dypere enn om den var tidspesifikk. Nord favner alle krigs­situasjoner der samfunn og infrastrukturer er sprengt i stumper. Rettigheter eksisterer ikke. Mennesker blir nedverdiget, forfulgt og drept for sin anner­ledeshet.

LES OGSÅ: Svak roman om flyktninger