Svak roman om flyktninger

Lars Petter Sveen fikk et litterært gjennombrudd med sin forrige roman, Guds barn, en fortelling om karakterer i randsonen av de kjente bibelhistoriene. Nå er han ute med sin tredje roman, Fem stjerner, den første boken i en planlagt trilogi. Vi følger fem flyktninger fra Somalia, hvis mål er å krysse Middel­havet for å unnslippe den islamistiske­ ­terrorgruppen al-Shabaabs skrekkregime.

Etter et søvnig nittitall, hvor Dag Solstad trakk seg tilbake til sitt bibliotek (men fremdeles skrev de sterkeste romanene­ i landet), og en litt retningsløs ­begynnelse på 2000-tallet, som etter hvert tok form av at forfattere vendte seg innover og skrev om seg selv og sine nærmeste, ser vi nå konturene av en mer engasjert litterær strømning. Forfattere ønsker å gå inn i sin tid og skrive om de store utfordringer den er preget av. Maja Lunde har for eksempel nettopp sluppet en klimaroman om vannmangel, Blå.

Flyktninger

Jordens trengsler skorter det ikke på, og vi kan være sikre på at ettertiden vil stille deg og meg til ansvar for hvordan vi løste flyktning- og emigrantutfordringene. På den første siden i Fem stjerner kan vi lese at 65 millioner mennesker har forlatt sitt hus og sine hjem på grunn av konflikter. Av disse har om lag 22 millioner flyktning­status. Det ville vært en unnlatelses­synd dersom forfattere ikke gikk inn i spørsmålet om hvorledes det kunne ha seg at vi, i en tid hvor rikdommen åpenbart hoper seg opp, samtidig har stilt oss slik at medmennesker står i kø for å betale det siste de har til menneskesmuglere som sender dem ut på havet i falleferdige båter.

Sveen åpner med at romanens fem karakterer sitter i en slik båt midt ute på et opprørt Middelhav. Så skrus klokken bakover i tid og vi får den enkeltes historie på veien mot stranden. Aisha og Said er romanens hovedkarak­terer i første del. De er søskenbarn i Somalia. Fedrene deres er fiskere, men én dag er båten tom. Den ligger på land, men fiskerne­ er borte. Derfra går det kun nedover for Aisha og Said. Begge kidnappes av soldater på en lastebil med skaut foran ansiktet – ­terrorister fra al-­Shabaab. De skyter Aishas mor foran ­øynene på datteren, som deretter blir en av de mange konene til ­al-Shabaab-lederen Morhodes, og voldtas regelmessig.

Skrekkregime

Sveen skildrer et skrekkregime i terrorgruppen. Boken er nesten uleselig da en av Aishas medkoner, Dahabo, som etter å ha fått skåret av tungen, også mister et øye. Overgriperen er «ektemannen» Morhodes. Fetteren Said blir på sin side tvunget til å bli en av Morhodes ungdomssoldater, og han må utføre terrorangrep. Han ser kusinen Aisha i leiren, men får ikke ­kontakt med henne. Så skjer det en vending, søskenbarna klarer å flykte til en flyktningeleir i Etiopia. I ­leiren treffer de jentene Isir og Aaliyah­, og den tause gutten Khadar. Et skjebnefellesskap dannes. De fem flyktningene forstår at hvis de skal klare å overstige de umenneskelige hindre på veien gjennom ørkenområdet mellom Sudan og Libya, på et lasteplan, uten ­penger og mat, er det tross alt bedre å ­holde sammen. Men tragedien fortsetter med uforminsket styrke, ­jentene må selge seg, og guttene forsvarer seg som best de kan.

LES INTERVJU: Håper å finne det felles menneskelige

Ambisiøst

Fem stjerner er en roman som dikter seg inn i menneskeskjebner langt bortenfor den umiddelbare horisonten til en norsk samtidsforfatter. ­Prosjektet er ambisiøst, tematikken er viktig, men romanen er ikke spesielt vellykket. Man skal ikke ønske at forfattere skriver andre bøker enn de faktisk skriver, men man må forvente at også tematisk mettet litteratur behandler feltet på tilstrekkelig litterære premisser. Skjønn­litteraturen, når den er god, er utforskende og søkende. Den kan gjerne kles i en romanform med klar tematikk og retning, men litteraturen blir aldri sterk om karakterene lett avsløres som fåtonede instrument for forfatterens prosjekt.

Det er åpenbart hvor sympatien og engasjementet til Sveen ligger, men det er ikke tilstrekkelig for at en roman skal fungere. I dette tilfellet er prosjektet­ til ­Sveen så klart, han vil gi stemme­ til de som ellers bare risikerer å bli et nummer i et stort ­antall flyktninger, at det litterære ­registeret blir begrenset. Alt er riktignok ikke endimensjonalt. På veien til stranden i Tripoli må også de fem flyktningene både rane og mishandle, og samholdet i den lille gruppen slår sprekker over hemmeligheter og penger.

LES OGSÅ: Klimaroman med svake karakterer 

Beskrivende

Men lest i sammenheng, som et litterært verk, er Fem stjerner en lite interessant bok. Det onde er så veldig ondt i denne boken, og det gode så veldig godt. Det er bare det, det var tanken hos leseren da man startet boken også. Sveen har et beskrivende prosjekt, men det er beskrivende for en virkelighet vi vet er forferdelig, det gir få nye innsikter.