Nikolaj Frobenius skriver godt om kjellermennesker

Hvilke tilbøyeligheter hviler i ­dypet av menneskesinnet, og hva er det som trigger et tilsyne­latende humant menneske til å utføre bestialske handlinger? Hvor går egentlig skillet mellom det normale og det vanvittige, mellom drøm og virkelighet? Disse og flere andre spørsmål blir en sittende å grunne over etter å ha lest Nikolaj Frobenius' ­novellesamling Alle mine demoner. Gjennom ni noveller møter vi mennesker som på ulikt vis må hanskes med mørke og destruktive krefter.

LES MER: Forfatter ser skjønnheten i et sjakktrekk

Utenfor

Til tross for at demonene framtrer i ulik form og ­utløses av forskjellige faktorer, drives karakterene av en trang til å bryte ut av det konforme. I én novelle dreper hovedpersonen en tilfeldig skiløper, mens i en annen blir jeg-personen drevet til vanvidd av en kranglete nabo. I en tredje novelle møter vi en rusmisbruker hvis største skrekk er forstadsliv og A4-tilværelse, og i en fjerde en mann som ­mener å være rammet av sovesyke. Felles for alle karakterene er at de lar seg føre av understrømmene i sinnet, enten de gjør det åpenlyst eller skjuler det for omverdenen, og at disse atypiske handlingene gir dem en sterkere følelse av å eksistere.

LES MER: Juleevangeliet på Fredrikstad-dialekt

LES MER: Sender konteiner med FM-radioer til Kamerun

Alle mine demoner er Nikolaj Frobenius' første novellesamling. Novellene er velskrevne, og det er sjelden overflødige eller unøyaktige skildringer.

Den første novellen som heter «Skiløperen» innledes på følgende måte: «La meg begynne med å skrive dette: Jeg har drept et menneske.»

Men til tross for ­denne i utgangspunktet­ dramatiske ­åpningen, er det først når vi ­leser: «Når lyset fra taklampa falt på skiene som lå fastspent på benken, kriblet det i brystet» at uhyggen virkelig setter inn. ­Frobenius skildrer makabre scener i flere av novellene, men det er i de hverdagslige og tilsynelatende normale situasjonene at han briljerer.

Referanser

Novellesamlingen refererer til flere andre forfattere og verk, men den mest opplagte referansen er til Edgar Allan Poe, som med sine makabre og komplekse fortellinger har satt en støkk i noen og enhver. En annen forfatter det ikke refereres til, men som Frobenius likevel kan sammenlignes med, er novellemester Kjell Askildsen. Med sine nøkterne skildringer av hverdagslige hendelser og «vanlige» mennesker, inneholder ofte Askildsens noveller kimen til noe uhyggelig som vaker like under overflaten. Både Frobenius og Askildsen bringer gjennomsnittstrollet ut i lyset for å se om det sprekker.

For noen uker siden døde ­artisten Leonard Cohen, og mange fans siterte i den anledning en strofe fra sangen «Anthem» som lyder: «There's a crack in everything. That's how the light gets in». Etter å ha lest Nikolaj Frobenius sin novellesamling er det fristende å skrive om teksten til: «There's a crack in everything. That's how the demons get in».

LES OGSÅ: Lang krig i vilt land