Carsten Jensen og Anders Hammer troverdig om krigen i Afghanistan

Muhammad Najibullah var ingen tiltalende person, og i nært samarbeid med Sovjetunionen overtok han på åttititallet makten i Kabul. Byen falt i 1992, og Najibullah ble da lovet trygt opphold i FNs hovedkvarter.

Korte prosesser

Det var trygt for Najibullah fram til Taliban fire år senere skjøt seg til makten. Da ble mannen hentet ut av tryggheten, torturert grovt og deretter hengt i nærmeste stolpe. Bildet av den hengte lå lenge på mitt kontor fordi det viste ­Taliban-soldatenes ekte og varme­ begeistring over den triste saken. Slik var det i Afghanistan, annerledeslandet, og her var det ikke lett å skape fred.

I Afghanistan er det mange som blir entusiastiske over voldsbruk og korte, men blodige­ prosesser. Slik skapes rettferdighet, og er det ikke bedre enn langvarige rettssaker i Haag?

Afghanistan er krigen, konflikten, som nekter å bli borte. I 2014 skrev Carsten Jensen og Anders Hammer boken Alt dette kunne vært unngått, og nå kommer en utvidet versjon med tittelen Krigen som aldri tar slutt. Det er barsk lektyre.

LES MER: Hun skrev roman om valgkampen

Arvet krig

Etnisk sett er Afghanistan et lappeteppe, og landets menn, i alle fall mange av dem, er krigere. Mange av dem får sitt første våpen når de er 14 år. Jensen og Hammer forteller troverdig om hvordan våpenbruk og fiendebilder går i arv fra far til sønn.

Det har nesten aldri manglet på geskjeftige imperialister som vil rydde opp, skape fred og skaffe seg innflytelse i dette barske fjelland. Det går sjelden bra.

LES MER: Skam-Isaks religiøse vendepunkt

Når jeg leser om fjerne tiders felttog ved Hindu Kush, hører jeg lavt et dikt av Theodore Fontane. Han var noe så sjeldent som apoteker og krigskorrespondent, og har beskrevet et britisk felttog i Afghanistan. De var 13.000 som marsjerte ut av Kabul, men bare en overlevde, ifølge Fontane. I virkeligheten var det nok noe flere, men det hadde ødelagt dikterens sluttlinje om de triste tap og én overlevende: «Mit dreizehn tausen der Zug begann, Einer kam heim aus Afghanistan.»

Felles angst

Jensen og Hammer er ikke lyrikere, de leter etter riktige ord, men vet at de selv aldri har vært i samme situasjon som mange afghanere. Noe har de likevel lært, forteller Jensen: «Jeg har delt deres angst for å dø. Angst er grunntonen i hver eneste afghaners liv. Det gjelder barna på vei til skolen. Det gjelder kvinner som venter hjemme i huset eller som er tvunget til å gå alene på gaten. Det gjelder mennene og de store guttene som er fredløst vilt i en krig som ikke kjenner til slagmarker, men brer seg over alt. Afghanerne er fryktens livstidsfanger.»

Afghanistan-krigen har vart i langt over 30 år. Etter europeisk oppfatning er det lang tid for en væpnet konflikt, og den begynte for alvor med en sovjetisk invasjon ved juletider i 1979, men hvor er Sovjet blitt av?

Kan det være at partene har glemt hvorfor de slåss? Nei, vi kan ikke spøke med slikt, men det er et eller annet ubegripelig med situasjonen i dette ville landet hvor det ikke er mangel på blodig alvor.

LES MER: Sjekk om din kirke har klokke fra middelalderen