En allmenn lesning av Koranen

Anmeldt av Jorunn Økland. Sto på trykk i papiravisen 10. april

Er Koranen en bok som vi alle skal lese og kjenne, eller holder det å mene noe om den? Det siste nummeret av Samtiden leder i siste retning – igjen. Koranen er en av verdenslitteraturens største klassikere, med enorm utbredelse og betydning i dag, med en lang og interessant virknings­historie. Likevel er problemet at det eksisterer mange meninger om den, men få lesninger som åpner opp for ikke-muslimske måter å tilegne seg teksten på.

Litterært

Da jeg hørte at det allmenvitenskapelige tidsskrift Samtiden skulle vie den nye redaktørens første nummer til Koranen, ble jeg ­følgelig forventningsfull. Christian Kjelstrups innledning bekreftet forventningen som også hans egen ambisjon:

«Som litteraturviter er jeg tilhenger av at Koranen også skal kunne leses som en litterær tekst, der hvert ord kan og bør stilles spørsmål ved, selv om en slik lesemåte i utgangspunktet ikke lar seg forene med muslimers oppfatning av Koranen.» Dette er ikke bare litteraturviterens tilnærming, det er også det selvfølgelige utgangspunktet i et moderne flerreligiøst samfunn som likestiller alle religioner. Om ­Salomos Høysang (en bok i Bibelen)­ kan leses høyt på nattklubber mens folk har sex i krokene eller drikker seg i svime­ foran scenen, kan selvsagt ­Koranen leses høyt på bar der det serveres øl og stilles spørsmål.

Muslimene eier ikke Koranen. Når det bor muslimer i Norge, og de er en selvsagt del av norsk kulturliv, er Koranen blitt vårt felleseie. Og alle leser den – som alle andre bøker – som de selv vil. Hellige tekster overlever ved å leses. Om kunnskapen om og forståelsen for dem skal økes, er det avgjørende at de offentlige diskusjonene av dem og rundt dem foregår langs mange akser. Om de troende som reproduserer disse skriftene som hellige også skal få styre tilnærminger og diskusjoner, mister de fleste andre interessen. Derfor anbefaler jeg alle å lese dette nummeret av Samtiden.

LES OGSÅ: Christian Kjelstrup mener islamdebatten er polarisert og må opp av skyttergravene.

Tilnærmingsmåter

Men Samtiden gir lite innblikk i hva slags potensiale Koranen har utenfor menighetene og de autoriserte skriftlærdes fortolkningsmonopol.

Litt i Øystein Stenes «Koranen Gud og meg», men det nærmeste vi kommer er de korte tekstene mot slutten, i enqueten Hva betyr Koranen? Her settes utdrag fra en sure opp mot en kommentar fra en meningsytrer: En som lever av å skrive, en prest, politiker, skuespiller eller en skoleklasse. Teksten som best svarer til denne anmelders forventninger, finnes der: Den aller siste, og korte, kommentaren, av forfatter Kader Abdolah.

Han er totalt innforlivet med muslimsk religiøs praksis generelt og Koranen spesielt gjennom familie og oppvekst, og antyder at hans fars nære forhold til teksten påvirket hans eget valg om å bli forfatter. Nettopp fordi Abdolah er ett med teksten, har han frihet i forhold til den, og kan åpne den for andre på en dypere måte enn ny-omvendte predikanter eller tradisjonelle, autoriserte skriftlærde som bruker teksten for å promotere bestemte teologiske ståsteder.

LES OGSÅ: Forskere mener det pågår en kvinnekamp fra innsiden av islam.

Samtidskunst

Før enquêten slipper en del skribenter til i kjent stil med refleksjoner i skjæringsfeltet mellom islam, korantekst og tolkning.

I sine tematiske diskusjoner går noen i tettere dialog med teksten enn andre: Nora Eggen, Marianne Bøe, Anne Hege Grung og Warsan Ismail er blant disse. Thomas Hoffmanns glitrende tekst om lesestrategi gir en nøkkel til Koranen, men selve lesningen må man gjøre selv.

Den mest overraskende artikkelen i denne bolken er den om Koranen og samtidskunsten. Selene Wendt mater så å si Koranens iboende prinsipper om tekst, tegn og tolkning inn i «den svarte boks», og ut kommer – samtidskunst! Slik kunst er ofte nonfigurativ, dermed gir den muslimske kunstnere godt spillerom.

God idé

«Koranen, i det ellers lesende og litteraturinteresserte Norge, er en bok svært få ikke-muslimer forholder seg til. Ikke minst er fraværet av Koranen i norsk samtidslitteratur (…) påfallende.» For å bøte på denne situasjonen, er et tidsskriftsnummer der Koranen presenteres som allment tilgjengelig tekst – i et «allmenvitenskapelig» offentlig rom, en svært god idé som Kjelstrup skal ha den aller største honnør for.

Men nummeret lider av språkglemsel, selv om det er forståelig nok når arabisk er vanskelig og koranoversettelse i seg selv er kontroversielt.

Nettopp derfor er det dumt at Samtiden ikke behandler dette essensielle punktet i tilgjengeliggjøringen og åpningen av teksten.

LES OGSÅ: Hamsun brukte Koranen til å refse det norske samfunnet.

Ned fra pidestallen

I stedet fikk vi enda en gang mer om støyen rundt Koranen; artikler hvor distinksjonene mellom språk, tekst, religion og helliggjøring av tekst enten ikke er forstått, eller utvisket av religiøse, dogmatiske grunner.

Poenget er dette: Når en generisk hellig bok ligger på pidestallen, utøver den symbolsk makt. Når den tas ned og man begynner å lese den, tenke over teksten, diskutere den og stille undrende og kritiske spørsmål til det man leser, er det ikke sikkert den er så farlig som enkelte vil ha det til. Vi får vente litt til før Koranen hentes ned, men det skjer nok snart.