Mer adspredelse enn tankevekker

I sin nylig utgitte selvbiografi, med den engelske tittelen Every Man for Himself and God Against All, forteller den tyske filmskaperen Werner Herzog om et ufullbyrdet prosjekt: En science fiction-historie satt til i en verden i teknisk og vitenskapelig tilbakegang; med hotellheiser som ikke fungerer, med bensinstasjoner uten drivstoff, med enorm inflasjon og der væpnede styrker kontrollerer tilgang på drikkevann. Det ville ikke være nødvendig å dikte opp en slik verden, skriver Herzog. Den finnes allerede i borgerkrigene i Sudan, Kenya, Etiopia og i Mellom-Amerika.

---

Film

Civil War

Thriller/Action

Regi: Alex Garland

Med: Kirsten Dunst, Wagner Moura, Cailee Spaeny, Jesse Plemons, Nick Offerman

USA 2024

2 timer og 49 minutter, aldersgrense: 15 år

---

Og kan noe slikt skje med «vår viktigste allierte»? I USA har Donald Trumps «oss og dem»-retorikk ført til dyp splittelse, til stadig mer hatefull stemning mellom demokrater og republikanere.

– Det blir borgerkrig. Det er det ingen tvil om. Folk har gitt opp å tro på det politiske systemet, og det er vanskelig å ikke forstå hvorfor, sa amerikansk-norske Thomas Seltzer om hjemlandet USA til Nettavisen i 2022.

Jordsmonnet burde altså være uhyggelig beredt for en krigsfilm der innbyggerne i USA kjemper mot hverandre med våpen.

I kinoaktuelle Civil War er Herzogs kjennetegn på sivilisasjon i tilbakegang på plass; hotellheiser, betalingsmidler og vannforsyning er satt ut av spill, i likhet med andre viktige samfunnsfunksjoner.

Fuglesang og flyktningleirer

En regjeringsfiendtlig allianse er i ferd med å invadere hovedstaden, der den desperate presidenten forsyner nasjonen med løgnaktige taler om at en seier er nært forestående. Et presseteam innser at det haster med å komme seg fra New York til Washington og Det hvite hus - og legger ut på en farefull ferd gjennom en krigsherjet østkyst.

Vi opplever omstendighetene gjennom øynene og kameralinsen til krigsfotografen Lee (Kristen Dunst) - og hva er det hun ser og dokumenterer?

Forlatte bilvrak. En flyktningleir på et sportsstadion. Fortvilte folkemengder. Tomme motorveier, røyksøyler i det fjerne. Hengte lik. En vinterpark med kunstige snømenn og julemusikk – midt i en sommerlig kløvereng. Og små flik av sivilisasjon og normaltilstand – som pendlende syklister og et småsamfunn som nekter å ta del i konflikten. Og naturligvis: Eksplosjoner, brå vold, skuddvekslinger; action. Hverdagslig solskinn og fuglesang understreker realismen – at handlingen finner sted i vår verden, i virkeligheten.

Observerende

Civil War utforsker ikke krigens årsaker - og det kan synes vel hypotetisk at de kulturelle og politiske motpolene California og Texas har alliert seg mot sentralmakten i Washington. Byen Charlottesville – åsted for politiske trefninger i nyere tid – spiller riktignok en viktig rolle. Vi stifter bekjentskap med en rasistisk drapsmann og offiser (nifst gestaltet av Dunsts ektefelle Jesse Plemons), men det forblir uklart hvilken side av konflikten han er på.

Det kan bli interessant å følge med på hvordan «Civil War» plasseres i dagens opphetete USA-debattklima

Publikum kommer aldri på det rene med hva som utløste den gjensidige aggresjonen, hva partene kjemper for eller hva som egentlig står på spill. Hva slags USA ønsker de stridende og hva blir utfallet for resten av verden?

Svarene på spørsmålene kunne lett bli oppfattet som polariserende, det er kanskje derfor regissør og manusforfatter Alex Garland konsentrerer seg om krigens logikk og handlinger fremfor å diskutere dens beveggrunner.

Og nettopp denne observerende innstillingen fungerer som motiv og drivkraft for hovedpersonene. «Begynner du å stille spørsmål, er det umulig å stoppe», sier Lee. «Vi dokumenterer, så andre kan vurdere»

Ikke noe nytt

Kollegaen hennes får et kick av å være i felten, mens Lees egne motiver er mer uklare. Samtidig går filmen langt i å skildre det nesten ekstatiske ved å fange det perfekte nyhetsøyeblikket.

Presseteamet fremstår mer som samvittighetsfulle sannhetssøkere enn som moralfraskrivende opportunister.

Civil War forteller altså ikke noe nytt om krig – den viser oss konsekvensene av den, slik de oppleves av kampvante observatører.

Denne prioriteringen skyldes neppe manglende vilje eller evne hos filmskaperen - dystopien 28 dager senere (2002) er like mye en betraktning om moral og sivilisasjon som en bloddryppende zombiekalypse.

Underholdning?

Civil War er den mest innbringende tittelen til det kredible produksjonsselskapet A24 siden skrekk-fenomenet Heredetary fra 2018 og en betydelig mer tilgjengelig opplevelse enn Men (2022) og Devs (2020) - de to siste Alex Garland-verkene.

Har den tidligere så eksistensielle skotten gått hen og laget underholdningsfilm? Civil War inneholder katatrofesjangertro ødeleggelse av landemerker og tar oss så tett på historiske begivenheter at det går på troverdigheten løs.

Menneskeligheten til Kristen Dunst og et lydbilde der stillhet kontrasteres mot et både drømmende og intenst soundtrack vitner om ambisjoner utover å lage popcorndrama av eksisterende motsetninger i USA. Men filmen oppleves mer som atspredelse enn som tankevekker.

Samtidig: Det kan bli interessant å følge med på hvordan Civil War plasseres i dagens opphetete USA-debattklima. Og kanskje vi skal være takknemlige for tankeeksperimentet i seg selv? En av grunnene til at Werner Herzogs borgerkrigfilm aldri ble laget, var at de aktuelle innspillingsstedene ikke ønsket negativt omdømme.

USA synes å være hinsides slike vurderinger: Det finnes fremdeles rom for ordskifte og selvgranskning. Det går an å håpe at Garlands advarsel tas på alvor.