Det moralsk svakelige kjønn

Folketro og angsten for naturen har avstedkommet betydelige bidrag til skrekkfilmsjangeren: I Hitchcocks Fuglene og Spielbergs Haisommer blir dyr morderiske på en måte som har gjort dem til allmenne referanse.

By mot land-eposet Piknik med døden er beskrevet som et «offer-ritual iscenesatt av naturen selv», og The Blair Witch Project revitaliserte hele horrorkategorien i 1999 med sin liksom-sanne historie med mystiske krefter i Marylands skoger.

I Norge finnes det knapt annen skrekk enn natur-skrekk, det vitner titler som De dødes tjern, Villmark, Fritt vilt og Trolljegeren om.

Mens i Storbritannia, et land med begrenset utmark og allemannsrett, fortoner sjangeren seg annerledes – den handler mer om overtro enn naturen i seg selv – selv om det var den engelske klassikeren The Wicker Man fra 1973 som skapte det man i dag kaller folk horror, en underkategori med økende popularitet.

[ Bokanmeldelse: Douglas Stuarts andre roman skildrer Glasgows skyggesider ]

Bevissthet, teknologi og destruktivitet

Gjennom hele sitt forfatterskap har Alex Garland beskjeftiget seg med natur – både på det indre og ytre plan. Gjennombruddsromanen The Beach – filmatisert i 2000 – tok for seg menneskelig forfall idet en gruppe ryggsekkturister forsøker å skape et idyllsamfunn på en paradisisk strand. Manuset til 28 dager senere (2002) sirklet inn kampen for menneskelige verdier i et totalitært postapokalypse-samfunn. Sunshine (2007) viste en gruppe astronauters siste forsøk på å redde jordkloden fra en døende sol. Ex Machina (2014), Annihilation (2018) og Devs (2020) – Garlands filmer og serier som både regissør og manusforfatter tar for seg grenselandet mellom menneskehet og teknologi og mellom bevissthet og selvdestruktivitet.

Bak det hele lurer betraktninger om menns tilkortkommenhet, hvordan de gjør livspartneren ansvarlig for egen selvfølelse

—  Einar Aarvig

Grunntonen er heller ikke lystig i kinoaktuelle Men: «Jeg begår selvmord hvis du forlater meg», sier hovedpersonens (Jessie Buckley) ektemann, og tar sitt eget liv umiddelbart etterpå. For å komme seg over traumet, leier hun et hus på den engelske landsbygda, men blir snart hjemsøkt av et Nøkken-lignende vesen og en håndfull ubehagelige menn, alle gestaltet av Rory Kinnear.

Selvmordstoppen

Garland låner friskt motiver og virkemidler fra tradisjonell skrekk: Indre og ytre demoner plager et menneske i sorg. Det flyktes fra rom til rom og gripes etter kniver og andre skarpe gjenstander.

Men fargene og kontrastene i bildene er sterkere enn vi er vant med fra sjangeren – sammen med den av og til diskré, av og til voldsomme musikken danner de betydelig mer næring for ånden og tanken enn sjangerpliktktløp som Halloween.

Den kunstnerisk gjennomførte stoffligheten går sjelden på bekostning av grøssene, de utfyller hverandre effektivt, sammen danner de noe større.

Og bak det hele lurer betraktninger om menns tilkortkommenhet, hvordan de gjør livspartneren ansvarlig for egen selvfølelse. Menn er overrepresentert i verdens selvmordsstatistikker, «En reduksjon i antall gifte og en økning i antall samlivsbrudd som man observerte fra 1960 og fremover, ser ut til å ha hatt særlig betydning for økningen i selvmord hos unge menn», rapporterte FHI på sine nettsider i juni i fjor.

[ Festivalsommer: 3 av 4 artister er menn ]

Visjon

Garland tematiserer og hinter mer enn han presenterer løsninger og formulerte problemstillinger – han viser et fantasifullt arsenal av måter menn kan være usympatiske mot kvinner på, langt utenfor vedtatte «hersketeknikker».

Men er dermed egnet for diskusjon, for tolkninger og tankesprang. Er alle menn like? Skyldes det i så fall maktstrukturer eller biologi? Befinner hovedpersonen seg i et slags drømmende sjokk? Har det i det hele tatt noen betydning?

Den antydende og skrekkelig undrende fortellerformen gir plass til blodig effektmakeri mot slutten, uten at filmen blir mindre gåtefull av den grunn. Selv når Men er på sitt mest konvensjonelle skaper den atmosfærer med lang etterklang, den inneholder også bilder som trolig aldri vil forlate seeren.

Stilen er abstrakt og full av absurditeter – samtidig som man mer enn aner klar visjon og struktur bak all galskapen, overordnede tanker som triumferer ønsket om å «revitalisere skrekk-sjangeren». Konkrete forklaringer på det som skjer må imidlertid publikum skape selv.