Meningsløst om monstre

Mary Shelleys gotiske sci-fi roman har blitt en inspirasjonskilde for utallige fortellinger og filmer innen skrekksjangeren siden den kom for over 200 år siden.

Historiens relasjonelle problemstillinger, og miksen av eksistensielle spørsmål og intens spenning, gjør at Frankenstein i utgangspunktet også egner seg godt på scenen.

Men når Centralteatret gir seg i kast med klassikeren, skorter det både på sitrende underholdning og følelsen av å bli innlemmet i noe meningsfylt. I stedet har forestillingen fått en slags camp signatur som tar litt luven av det hele.

Rømmer fra skaperverket

At rammehistorien kan virke en smule sprengt og appellere til camp humor, er ikke vanskelig å forstå. Men i historien ligger også muligheten til et vidt spekter av fortolkninger.

Handlingen dreier rundt den ambisiøse vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som lykkes med å gi liv til en skapning ved å sy sammen kroppsdeler fra forskjellige lik. Det heslige utseende og den monstrøse styrken denne skikkelsen får, gjør at Frankenstein rømmer fra sitt eget skaperverk.

Monsteret som lengter etter kjærlighet, men blir utstøtt av alle, bestemmer seg så for å hevne seg på sin skaper.

[ Svein Tindberg tilbake med «Abrahams barn» ]

Utstøtt og ondt

Da Frankenstein ble utgitt, pågikk det en debatt om hvordan livet skulle forstås. At liv var elektrisitet eller noe lignende, var faktisk en fremtredende teori.

Heftige diskusjoner mellom materialistene og de som mente livet var utenfor menneskers viten, hadde konsekvenser for religionens plass. Hvis materialistene hadde rett, trengtes det jo ingen Gud.

Selv om Mary Shelley ikke var religiøs eller noen motstander av ny vitenskap, bærer Frankenstein i seg en advarsel mot å opptre som Gud eller tukle med naturen. Den kan leses som et bilde på menneskets hybris. At vi(tenskapen) kan komme til å skape et «monster» vi ikke klarer å kontrollere.

Filosofer som Rousseau er også nærliggende å tenke på: Alene i naturen er monsteret verken godt eller ondt, det bare er. I møtet med mennesker lærer monsteret om ting som status, forfengelighet, eiendom og egoisme. At monsteret blir ondt er i tråd med tanken om at man er et resultat av sine omgivelser – blir du utstøtt, blir du ond.

[ Kan «Frankenstein» fungere som eit varsko frå fortida på kunstig intelligens-feltet? ]

Uforløst djevel

I regissør Camilla Kold og Astrid Berg Hauges dramatisering er rollegalleriet konsentrert til tre: Doktor Frankenstein (Stine Fevik), monsteret (Maria Agwumaro) og en Mefisto-liknende skikkelse (Karoline Schau), som går under dekke av å være en følgesvenn.

Å tilføye en djevel til scenefortellingen er et overraskende grep, som umiddelbart pirrer nysgjerrigheten. Men karakteren fremstår uforløst og får ingen egentlig mening etter hvert som historien skrider frem.

Forestillingen er ment for et voksent publikum, men formidles mer som om den er myntet på barn. Spillestilen er gjennomgående overdreven og outrert, med store gester, overtydelig replikkføring og en og annen høy lydeffekt, som får en til å hoppe i stolen.

På sitt beste er det lett underholdende, men ikke i nærheten av å få de etiske, moralske eller eksistensielle spørsmålene over scenekanten. De mange mulighetene til å skape spenning skusles også bort. Her er det som om man kimser av verdien i å gi publikum god skrekk: Vi lever i en beskyttet hverdag hvor store følelser ikke forekommer så ofte. Å bli redd betyr at vi føler noe. Å bli skremt handler om å føle seg levende.

Aske

I en ellers svak oppsetningen imponerer scenograf og lysdesigner Norunn Standal. Med sobert lys og en askekledd trapp som dekker hele scenen, skaper hun gotisk stemning og muligheter for dynamisk spill, på et teater som i utgangspunktet hverken har stort scenemaskineri eller mye spillerom å by på.

Asken som ligger strødd utover det hele, er et lite vink til Frankensteins opprinnelse: Da Mary Shelley besøkte poeten lord Byron sommeren 1816, førte en askesky etter et vulkanutbrudd til at det var dårlig vær hele sommeren. For å få tiden til å gå, inngikk de et veddemål om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien. Mary Shelley vant.

På Centralteatret vinner man ikke publikum. Til det er viljen til å gå i dybden av hva historien har å by på for fraværende.

---

Teater

Frankenstein

Basert på Mary Shelleys klassiker

Dramatisert av Camilla Kold og Astrid Berg Hauge

Regi: Camilla Kold

Scenografi og lysdesign: Norunn Standal

Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland

Komponist: Peder Varkøy

Maskeansvarlig: Wibke Schuler

Oslo Nye Centralteatret

---