Vakkert om ensomhet og lengsel

«Et menneske blir aldri ferdig med sin barndoms verden,» skrev Stefan Zweig i Verden av i går.

De nye oversettelsene av Annie Ernaux’ forfatterskap minner oss om at virkelighetslitteraturen står i en lang tradisjon, og at den kommer i mange varianter. Ofte står skjellsettende erfaringer fra egne liv og med egne foreldre i fokus. De kan ses med et negativt fortegn, men slett ikke alltid. Skildringer av opphavet som rene biografier, og i faktabaserte skjønnlitterære fremstillinger, setter også sitt preg på nåtidslitteraturen.

I Niels Fredrik Dahls forrige roman, den delvis selvbiografiske, Mor om natten (2017), bærer jeg-fortelleren på arkivstoff han ikke får gjort noe med. Faren hadde en eventyrlig oppvekst i Egypt, som han selv husket som en tapt idyll. «Men fars virkelige historie fikk vi bare som bruddstykker, hint, bisetninger.»

Ønsket om å skrive en roman om faren oppfylles med årets utgivelse.

Savn og anger

Tanken om at man aldri blir ferdig med barndommens verden, er jeg-fortellerens forutsetning for å gjendikte farens oppvekst frem til han møter G., som er moren i Mor om natten. I Fars rygg finner vi få spor etter fortellerens egen oppvekst, derimot tas et oppgjør med farfaren, Dommeren.

Farsportrettet skrives ut fra savn og anger. Fortelleren er lei for at han av og til så faren som utilnærmelig og ubegripelig. Dertil har han, som i forrige bok, behov for å forstå seg selv: «Jeg skriver jo denne historien med en tro på at ensomhet kan gå i arv. Og kanskje den kan gå i arv begge veier? Hvis det er sånn at far plantet sin ensomhet i meg, så gir jeg den tilbake til ham nå.»

---

Roman

Niels Fredrik Dahl

Fars rygg

341 sider, Oktober 2023

---

Utgangspunktet for jakten på faren, født i 1921, er et skrint arkivmateriale. Brev, tegninger og fotografier bringer fortelleren nærmere. Metoden kan ligne det Ernaux gjør i sine minneverk, men Dahl skriver en roman. Språkføringen preges av at han også er lyriker. Dessuten er fortelleren ute etter emosjonell innsikt.

Fortelleren levendegjør sin far i ulike situasjoner. Partiene viser sterk vilje til innlevelse. Mangel på nærhet er hjerteskjærende skildret. Glimtvis er dette helt nydelig, konkret og nærværende. Her skapes en grunnstemning av melankoli som preger romanen på en gjennomført måte.

Barnets lojalitet

Fra femårsalderen levde fortellerens far i Egypt i tett samhørighet med en hjemmeværende mor, Ellen, som gradvis ble fjern. Fars far, Dommeren, er streng, men fraværende. I huset i Alexandria er det ingen voldsomme scener, ingen harmdirrende fingre. Likevel tegnes et farsportrett som «krever lydighet, han skal ikke forstyrres, han må absolutt ikke vekkes når han sover middag, han skal ikke snakkes til uoppfordret, han skal ikke motsies.»

[ Ny biografi: «Barndommens pietisme fulgte etter rebellen Edvard Munch» ]

For å overleve, gjør de narr av ham når han er ute av syne. Likevel fremstår barndommens rike som en tapt idyll for sønnen.

Romanen kretser om kulden Dommeren utstråler, og forventningene om det samme fra sønnen. Fra han er tretten til han er sytten, lever han skilt fra familien. I brevene har faren makten over hva som skal sies. Ord for sorg over atskillelse, savn og lengsel finnes ikke.

Menn ble ikke avkrevd et språk for følelser. I jeg-fortellerens farfar lever dette gamle mannsidealet smeltet sammen med Baden Powells kjekke speidergutt. Sønnen lengter uansett, og finner tegn på at faren bryr seg. Romanen illustrerer at barn er prisgitt sine foreldre og lojale i sin hengivenhet. Forfatteren får tak i sårheten.

Eksistensiell ensomhet

Fars rygg analyserer hvordan det å være forlatt og avskåret fra familien skaper eksistensiell ensomhet. Faren skildres alene i fellesskapet på en pensjonatskole i Bærum, dernest som en som forsøker å bli godtatt av de andre på en internasjonal skole i Sveits.

Jeg-fortelleren graver i alenehetens ringvirkninger. Ensomheten i en vennetroika er vond å lese om. Alt samholdet han ikke forstår. Et juv mellom ham og de andre.

Av tapserfaringen får jeg-fortelleren fram vemodig skjønnhet

—  Astrid Fosvold

Av tapserfaringen får jeg-fortelleren fram vemodig skjønnhet. Fra pensjonatskolen, der faren er avstandsforelsket i en jødisk venninne, finner han fotografier som vitner om en hemmelig kjærlighetshistorie. Faren har et forhold til denne jenta som voksen i Mor om natten. Slik skapes også en sterk binding mellom Mor om natten og Fars rygg.

Går i arv

Det går tråder fra begge disse bøkene til gjennombruddsromanen, På vei til venn, fra 2002. I den møter vi en deprimert mor som ligner den Ellen blir etter at Dommeren kaster henne ut av livet sitt for en yngre og gladere modell i Fars rygg. Senere gifter faren til jeg-fortelleren seg med en kvinne som er den tungsindige moren i Mor om natten.

[ «Vakkert, men blir aldri vesentlig fra Sandra Lillebø» ]

I Fars rygg snakker ikke moren og sønnen om det som tynger. De kjenner bare til fortielse. Her skimter jeg forklaringen på hvordan svartsynet tar form i familiens språkløse tomrom. Væremåter går i arv, handlingsmønstre forplanter seg mellom generasjoner. Som voksen tenker fortelleren at familien aldri snakket om hvordan og hvorfor. En erkjennelse som angår mange av oss.

Sitter fast i drømmen

Fars rygg sirkler om seg selv og ender ved sitt utgangspunkt, og det er også bokas svakhet. Faren sitter fast i drømmen om barndommens tapte rike i Alexandria. Erfaringen kaster lange skygger over livene i de kommende generasjonene. Her tas et oppgjør med alle fedre som holder familien i et jerngrep.

Innsikt og sårhet balanseres med humor i et vakkert, velskrevet og sorgfullt barndomsportrett. Fars rygg er en elegi over en for lengst svunnen tid. Men den forrige boka, Mor om natten, er skrevet ut fra en større nødvendighet enn denne.

Det er noe som brenner bak her et sted. Kanskje er en fortelling om jeg-fortellerens egen barndom forfatterens neste prosjekt?